Kebab lekarz

BEITESKIFTE: Spranget er stort fra Bislett Kebab i Oslo til Dr. Kebab i Bialystok.

Eller kebabdoktor på norsk. Det begynner å bli mørkt. I horisonten reiser tvillingtårnene seg mot den polske kveldshimmelen - jeg er snart hjemme. Helt siden pre-courses (forkurs i realfag) i fjor september, har vi gjort narr av det lille blikkskuret ved siden av de to kommunistblokkene som utgjør dorm. Noen eksempler: "Du kommer til å dø hvis du spiser her, haha" eller "En kjapp kebab betyr en lang natt på do, hoho".

På fasaden mot bilveien kan man skimte navnet DR KEBAB på et matt, lysegrønt skilt. Det er vanligvis stengt, men ikke i kveld. Det må være skjebnen. Livsmottoet til ei god venninne av meg lyder slikt: ALT MÅ PRØVES. Riktignok ikke helt min stil, men magen vil så gjerne ha påfyll etter en treningsøkt på treningsstudioet Multifit (Punjabis andre hjem). Desperat som jeg er, lar jeg meg lokke inn i den røde, semifjongete stuen som lyser opp hele nabolaget. Jeg går fram til disken, tar en kjapp titt på menyen som står én meter til venstre i vinduskarmen , og bestiller en stor kebab.

- Poproszę kebab duży.
- Are you sure? It is XXL.

Enda en "polskbremse" tenker jeg, og ser på mannen bak disken som lager en stor halvsirkel med hendene. Jeg tror han prøver å vise meg hvor diger kebaben hans er. Jeg ser med store, forvirrede øyne på ham, og sier jeg er veldig sulten. Han rister på hodet, og henter et pitabrød på størrelse med en duża pizzę (stor pizza). Jeg gir opp, og bestiller en kebab mały (liten kebab) i stedet for. Kebabdoktoren smiler fornøyd, og går endelig på bakrommet for å tilberede det siste måltidet eller "dødsfarsen" om du vil.

Mens jeg venter på maten, synger Freddie Mercury og Queen fra stereoanlegget: "Who wants to live forever?".

Bon appétit!