Kvarteret

Kvarteret ble skrevet på omtrent tre kvarter, men inspirasjonen har jeg ventet på i en evighet!

20:28
Kyllingsalaten kommer snart.

Basslinjene hopper opp og ned som en tungvektsmester i boksing på linedans. Ikke ukontrollert, men heller ukontrollerbar. Nestea-glasset, som er fylt med Coca Cola, står alene på eikebordets små, væskefylte furer. Jeg nøyer meg med bare å kikke, språket behersker jeg ikke. Mine øyne fokuserer på en mann og en kvinne, begge i førti-årene. En hvit tallerkenen med matrester ligger foran dem, husets spesial antar jeg, og minner om det vridde metallet etter en bilulykke - kald og sønderrevet. Kald.
I min høyre øyekrok, hygger fem unge mennesker seg i sofaen med noen uskyldige pils på denne varme mandagskvelden. Kjæresteparet i rommets innerste hjørne tviholder på oppmerksomheten. Jeg vet ikke hvorfor. Men en voldsom latter fra fire unge menn på venstreflanken overrasker meg. Det går i pils i den leiren også, i motsetning til de fire yngre jentene som sitter gjemt bak paret i førti-årene - de drikker flaskevann.

20:38
Kyllingsalaten er kommet.

Tungtvektsmesteren faller av linen. Lydmembranene vibrerer hyppigere, skrikene blir høyere, trommene tettere, og bassen kraftigere. Interferens. Mannen vender ansiktet, og uttrykker noen få, bestemte ord til damen som nå er helt fra seg av gråt. Hennes spede ansikt er blitt rødlig og fuktig. Gjennom de runde brilleglassene kan man skimte to små tårefylte øyne, store som vannbobler iferd med å sprekke. Lerretet hans er blankt, ingen penselstrøk, ikke én eneste mine, utenom den hvite likegyldigheten, overeksponeres. Han ser ikke på henne, men bare ned i det mørke bordet. Høyrehånden klemmer hardt rundt et skilt med ordet "Burn". Hvor mange tårer må til for å slukke ilden?

20:43
Kyllingsalaten er fortært.

Tårene renner i motsatt retning. Nå hviler kvinnens hode på mannens skulder, mens de små leppene suger til seg lunken øl med et spinkelt sugerør. Det unge paret i sofahjørnet klarer å vinne blikket mitt på ny. De to ler som verden rundt dem ikke eksisterer - eller i det minste ikke er av noe betydning. Inspirerende.

Veggene er fylt med amerikanske avissider, "Best Motion Picture of the Year" kan man lese på en av dem.

Bon ANSA!

Da avtroppende økonomiansvarlig i ANSA Białystok speidet med håpefulle øyne på de frammøtte i lokalet, så han etter en person med gnist, engasjement og glede - en som var verdig til å ta over hans verv. Selv tror jeg den personen satt ved siden av eller kanskje rett bak meg, men jeg fikk et kall fra ingen sted, reiste meg opp og brølte:

- Æ stille te valg som økonomiansvarlig!

Så stormet jeg ut av rommet for å tømme blæren som var overfylt med Coca Cola sponset av ANSA. Jeg trodde den gang (28.02.08) at dette var definisjonen på The great escape! I dag, nøyaktig to måneder etter, sitter jeg og skriver smiskete søknader for å tigge om penger til arrangementer (Harry Cup 2008, 17. mai) våre frivillige har pønsket ut. Stå på engasjerte mennesker, and keep up the good work!

Jeg har også rukket å oppleve landsmøtet i Warszawa, hvor det beste var paintballen (jeg lærte at det er lett å dø i krig). Men ANSA (Association for Norwegian Students Abroad), er en fin organisasjon å være medlem i når man først studerer i utlandet - selv uten å ha planer om det.

Kort sagt, fordi jeg måtte sånn på do under de evige talene på lokallagsmøtet, ble jeg ny økonomiansvarlig for ANSA Białystok - noe som forhåpentligvis vil ta seg bedre ut på papir enn alt annet. Men så langt trives jeg med å ha ansvaret for 0,00 NOK, og vervet dekker noe av mitt indre behov for å være businessmann. Bra for ANSA og bra for meg. Yeee-hah!

Myteknuser: PART II

Myteknuser er en ny trilogi som skal avkrefte myter om Polen som går igjen blant norske medisinstudenter her nede. Annen del handler om polske boligpriser. Første del om Polen og euro kan leses her.



(...)Verdiene stiger og stiger. Det er all-time high! The sky is the limit! La oss sprette opp en flaske dyr champagne og feire!

Dette kunne vært tatt rett fra bedriftsfesten til et nyetablert IT-selskap i 1999. Eller i dette tilfellet, hjemme hos utenlandske investorer som shoppet leiligheter i Øst-Europa for 4-5 år siden. I 2005 økte nemlig boligprisene i Polen med 28%, året etter med 33% - mest i Europa! Og "bare" 28% i 2007, men fortsatt mest i Europa!

Boligprisene bare stiger og stiger. Jeg kommer til å få solgt leiligheten for minst det dobbelte!

WOW, er det ikke supert? Mange tenker slik om det å investere i en polsk leilighet NÅ, inklusive meg. To viktige faktorer har i alle fall bidratt boligmarkedets opptur:

1. En betydelig del av Polens arbeidsstokk tjener sine penger i utlandet, faktisk så mange at myndighetene vurderer å bruke fanger til å bygge fotballstadionene til EM 2012.
   
2. En stim av utenlandske investorer har funnet veien inn i eiendomsmarkedet. Prisene i storbyer som Warszawa og Krakow har doblet seg på grunn av dette!
   

Fellesnevneren for disse to, at de fører penger inn i landet, og skaper økonomisk vekst.

På MSN:
Double-E: Eftersom Polen har varit så bakom i ekonomin, så är det helt naturligt att de kommer ha en väldig förstärkning fram till att de jämnar ut sig med resten av Europa.
V: Ja, du har et godt poeng der.
Double-E: Priserna har säkert stigit med 30% på lägenheter här i Bialystok :(
V: Ja, jeg skjønner. Du burde ha kjøpt senest i 2006.

For nå er det over, skriver The International Herald Tribune. Også i Norge har den voldsomme veksten nådd toppen, og nå skal prisene i boligmarkedet korrigeres. Min "gode" venn, eiendomsmegleren Maciej, prøvde å selge meg et kott på 33 kvm til 185 000 zł i fjor, to måneder senere kostet den 173 000 zł. Internett er fullt av polske annonser med overprisede leiligheter, noen opptil ett år gamle! Ingen kjøper noe, det er for dyrt. En viktig og grunnleggende kunnskap i økonomifaget er:

En ting er bare verdt det andre er villige til å betale for den!

Og da spørs det om du får solgt en leilighet du allerede betalte mye for i 2007, og få en større gevinst enn om du hadde valgt leiemarkedet. Vil kostnadene for et boliglån med norsk rente klare å rettferdiggjøre et leilighetskjøp i Polen nå?

Sobota

ALL IN: Jeg er pokerhai i Dr. Zaks drømmer...

Eller lørdag på norsk. Jeg sitter på sengekanten og sjekker mailen. Whoopz, jeg glemte visst å logge meg av MSN i går.

På MSN:
Dr. Zak: jag drömde om at alla i klassen spelte poker och du var den eneste som gikk vidare frå vårt bord efter at du gikk all-in!
V: LOL
Dr. Zak: aa, du vann över alla som hade all in, och vidare till nästa bord. Men jag vaknade och hann inte se om du vann hela turneringen eller inte.
V: Roligt, veldig roligt!
Dr. Zak: :)

Evil grin

Myteknuser: PART I

Myteknuser er en ny trilogi som skal avkrefte myter om Polen som går igjen blant norske medisinstudenter her nede. Første del handler om Polen og euro.



"Når Polen får euro om 1-2 år, kommer prisene til å stige noe sinnsykt!"

Ja, akkurat denne setningen, eller coverversjoner av den, har jeg hørt av både medstudenter, polske eiendomsmeglere, og folk der hjemme. Den første gruppen snakker gjerne om leiligheten de nettopp har kjøpt for en pen sum på studiestedet sitt. Den andre gruppen har brukt setningen til å overbevise den første gruppen om hvorfor det er lurt å investere i deres salgsobjekter. Den tredje og siste gruppen er gjerne foreldre og bekjente av den første gruppen, som gjengir påstanden til alle som vurderer å kjøpe seg et krypinn i Polen.

"Når Polen får euro om 1-2 år..."
Visse kriterier må oppfylles før et medlemsland av Den økonomiske og monetære union (ØMU) kan innføre den felleseuropeiske valutaen euro. Og når det gjelder Polen, som ble EU-medlem 1. januar 2004, er inflasjonen for høy. The Krakow Post, som har sitert Rzeczpospolita, skriver at det årlige inflasjonsnivået må ned på 2,9-3,0% før złoty byttes ut med euro. I mars sank den for første gang på syv måneder, fra 4,2% til 4,1%, det gir en årlig inflasjon på 3,03%. Bare 0,03% for mye, men det gir mer enn nok hodebry i pengepolitikkens stokastiske verden.

Den polske nasjonalbanken gjør som Norges Bank, og setter opp renten for å nå det "sunne" og typisk norske inflasjonsnivået på 2,5%. Nylig ble styringsrenten satt opp til 5,75%. Ifølge finansminister Jacek Rostowski, har Polen som mål å innføre euro tidligst i 2012! Og da er ikke folkeopinionen tatt med i betraktningen. Kanskje polakkene foretrekker pengesedler med polske konger på, og ikke europeiske bruer. EU-medlemmene Sverige, Danmark og Storbritannia sier fortsatt blankt NEI til euro.

"...kommer prisene til å stige noe sinnsykt!"
En av de viktigste grunnene til euroens sene inntog, er nettopp for å unngå denne sinnsyke prisstigningen! Slovenia gikk over til euro 1. januar 2007, og opplever nå en høyere prisstigning enn forventet. Konsumprisindeksen har økt, typiske konsumprodukter som mat, strøm og fyring er blitt dyrere, uten at lønningene har fulgt etter. Men euroen har rammet Italia og Hellas enda hardere. Ingen er tjent med en slik situasjon, og polske myndigheter vil gjøre alt for å reservere seg mot dette.

"The euro-strategy isn't aimed at delaying euro entry, but making sure entry is safe."
- Jacek Rostowski, finansminister.

Man må også huske at oljeprisen spiller en viktig rolle, fordi når den råvarebaserte norske økonomien går så det suser, sliter EU-landene. Om prisene kommer til å stige noe sinnsykt, gjenstår å se - ingen kan spå framtiden. Men om boligprisene, som er mer avhengig av lånerenten, kommer til å gjøre det samme, er et spørsmål som tas opp i neste del av serien.

So stay tuned!

NORD-ØST: Det er ikke så langt til Europas siste diktatur, Hviterussland.

"Dupa" er et ufint ord for "pupa", som betyr rompe på polsk. Det blir som "behind" kontra "ass" på engelsk. Da kan selv den mest uskyldige av oss gjette betydningen av:

Białystok jest za dupie!

Ja, riktig gjettet, "Białystok is a SHITHOLE!". Sitatet kommer ikke fra English Division-studenter, men fra 21 år gamle Kasia, som studerer ernæring på universitetet. Hun kommer fra Gdynia, som ligger rett utenfor Gdansk (tidligere Danzig), en stor kystby med både liv og larm - og flyplass. Det var her Lech Wałęsa og fagforeningen Solidaritet protesterte mot myndighetene under kommunismen.

I gårsdagens polsktime fikk vi besøk av polske studenter som snakket veldig sakte og tydelig til oss uten at vi forstod noe. Men Kasias budskap var i hvert fall tydelig nok. Hun liker IKKE Białystok.

- Det skjer jo ingenting her, sier hun.

Og når vi spør henne om hva hun liker med byen, tar det lang tid før hun svarer.

- Jeg liker at det er stille her, får Kasia presset fram til slutt.

No offence, men nå er jeg overbevist om at min studieby er Polens svar på Alta, som jeg på barneskolen lærte var Finnmark fylkes administrasjonssenter. Og spørsmålet blir da:

HVA I ALL VERDEN GJØR JEG I ALTA?

Nede for telling

SENGELIGGENDE: To paracetamol og en mobiltelefon får tiden til å gå.

Over 39 i feber
ekte knock-out på meg
Ja, jeg streber
med tarmene som har floket seg

Dommeren teller til 10
Kom igjen nå, min kropp!
Men allerede på 9
har jeg gitt opp

En ubehagelig oppdagelse

ROMPEPASTA: Illustrasjon av rektum (tverrsnitt) fra Netter's Atlas of Human Anatomy (t.v), og foto av "rektumformet" makaroni (t.h).

Er dette en konspiratorisk spøk fra verdens pastaprodusenter? Ler de seg halvt i hjel når de ser oss spise deres rektumpasta? Har jeg nå erklært meg som sinnsyk i full offentlighet? Dette er nemlig ikke første gangen jeg ser en anatomisk struktur i maten jeg spiser. Før osteologi-prøven i fjor, så jeg et tverrsnitt av høyre kneskål i en pannekake. Ja, med en rund lateral meniscus til høyre for en oval medial meniscus (meniskene).

Dette trodde jeg var ille helt inntil i kveld. Som vanlig leser jeg anatomi på mandagene, og ante fred og ingen fare. Jeg har tilfeldigvis bladd opp på feil side i atlaset, altså på rektum, og ikke mannlige kjønnsorganer som vi skal ha om i morgen. Så begynner jeg å spise min makaroni, mens jeg hører på Feeder - Love Pollution, som er inne i sin andre time på "repeat".

Til min store forferdelse (og overraskelse), legger jeg sammen én og én når jeg stikker gaffelen i maten. De to siste bildene på netthinnen min stemmer ufrivillig godt overens, og jeg gjør den store oppdagelsen. Rektum + pasta = sant!

Flukten fra histologiboka

Figure 9-11. Amino acid sequence of some neuropeptides and the sensations and drives in which they probably participate.

Vanligvis pløyer jeg meg gjennom 20-25 sider med histologi hver søndag. I dag er det 50 sider å lese, altså dobbelt så mye, og jeg ligger veldig tynt an nå.

Jeg sitter med albuene på bordet, hendene presset hardt mot kinnene, mens øynene stirrer på side 153 i boka. En person som hadde fått øyet på meg her og nå, ville mest sannsynligvis tolket min positur dit hen at jeg studerer flittig. Men skinnet bedrar, alle nevronene i hjernen min konspirerer mot meg, og produserer kun tanker som: "Hvordan skal det gå med RBK mot VIF i kveld?", "hva har jeg i kjøleskapet?" og "hva har jeg ikke i kjøleskapet?".

Midt oppi i denne enorme ørkenen av knusktørre fakta, finner jeg en liten, juicy oase, nemlig aminosyre-sekvensen for noen neurotransmittere som styrer våre dyriske drifter. Enjoy!

A lidl shopping spree

LOVE/HATE: I Norge har jeg vært på Lidl kun én eneste gang. Det var i 2006. FOTO: Lidl.

På MSN:

V: Hva betyr Lidl på tysk?
Th: Rompehull.

Lidl, et banneord i Norge, men en skytsengel i Białystok. Den tyske konsumgiganten legges ned hjemme, men heldigvis ikke her. Jeg har aldri vært så glad for å trille handlevognen forbi så mye mat side om side med skrap. Lange, rekangulære frysedisker med kjøtt til venstre, og kvadratiske stålkurver med dameundertøy, sytrådsett, gressklippere, og nesehårtrimmere til høyre. Dagens lille utflukt skaper en euforisk sjokkbølge som forplanter seg gjennom brystkassen, og helt ned til magebunnen. En mild, brusende hjemfølelse oppstår fra intet.

Hvis man ser bort ifra McDonald's, er Lidl det nærmeste man kommer norsk mat her i byen. Og da snakker vi om Thousand Island, Haribo-godteri, salami, og Magnum is. Ikke fra Stabburet, Idun, Gilde, og Diplom-Is, men tyske erstatningsprodukter holder lenge for en mage fylt med hjemlengsel. Som et sultent rovdyr på Sverigetur går jeg instinktivt løs på kjøttvaredisken, og grafser til meg alt mine rødsprengte øyne klarer å skue.

mięso i piwo

Kjøtt og øl på norsk, som i overført betydning er meningen med livet. Og hvem kan tilby meg det? Jo, Lidl så klart!

Don't speak

HYSJ HYSJ: Bare Toma (t.h) som er fransk, men for meg er de "the French guys".

No Doubts mest kjente sang tror du, men vi er på Klub Tabu i Ulice Lipowa i Białystok, altså hovedgata. I kveld er det big party for studenter fra det medisinske universitetet, og for en gangs skyld drar jeg på en fest som er ment for polakker. Dette er selvfølgelig hysj hysj, for vi norske og svenske omgås helst ikke med polske studenter. Men det er like greit, jeg er jo her for å integrere meg, og for å bli bedre kjent med omgivelsene. Uansett hvordan man snur og vender på det, så er jeg dømt til å bo her i minst 5,5 år til!

Nesten alt er tillatt på Klub Tabu, men å gå med hodeplagg inne er fortsatt en dødssynd. En bredskuldret og skallet vakt tar tak i meg, og beordrer meg til å ta av meg capsen. Kontrastene er store, hans blankpolerte hode kontra min hurtigvoksende, tykke og fyldige manke. Kanskje kunne han fått capsen min, men å være skallet er visst siste mote i Øst-Europa. Som bildet ovenfor viser, trosser jeg forbudet, og gjør et lite, men selvtilfredsstillende opprør mot autoritetene.

Det er flere måter å oppsummere kvelden på. Én måte er dansing, svetting og snubling til Rednex - Cotton Eye Joe (DJen spilte min traumatiske barndomssang). En annen er oppramsing av navn som Magda, Carina, Justyna, Gosia, og enda en Magda.

The copy guy

XEROGRAF: Kopimannen "in action". Copy that?

Hver bidige dag går jeg forbi et 10 kvm stort rom hvor det står Lam-Soon på døra, et navn som også bevisstgjør den subtile og merkelige forbindelsen mellom polsk og kinesisk. Her holder "copy guy" eller kopimannen til. Vanligvis går jeg forbi med New Order - True Faith på øret, og kanskje sier jeg "dzien dobre" (god dag) hvis han en sjelden gang står rett oppi fjeset mitt. Det finnes forresten to varianter av copy guy, en tykk og en tynn. De bytter på arbeidet, men når det koker og køen er lang, hjelper de hverandre.

- Jeg heter Roman, sier den tynne, og skriver navnet sitt med tydelige bokstaver på en hvit papirlapp.

Roman (som i bok) startet forretningen allerede i 1991, like etter Sovjetunionens fall. Den gang holdt butikken til i sentrum. Men i 1996 så Roman et større fortjeneste-potensiale i det å flytte hele virksomheten til dorm. Med over 17 års erfaring, og flere millioner vellykkede kopier, mener jeg Roman med stolthet kan bære tittelen profesjonell "xerograf". Xerografi er teknologien bak en av vår tids største oppfinnelser, kopimaskinen.

Det er begrenset hva man kan uttrykke ved hjelp av kroppspråk, og med penn og papir. Når kommunikasjonen drukner midt i det baltiske hav som skiller Skandinavia og Polen, vet Roman råd. Han tar meg med på bakrommet hvor "copy lady" eller kopidamen sitter. Eva lurer på hva jeg trenger, men når hun skjønner at jeg ikke skal kopiere noe, er isen brutt. Hun er glad i å prate, og oversetter samtalen vår til Roman som for øyeblikket har stengt butikken.

- If you have any problems, just come here, OK? sier Eva til meg idet jeg takker for meg og går mot heisen.

Habetis bona deum

Push and pull

RUSSISK RULETT: Hva bør man velge når man kommer i denne situasjonen?

Skyv og trekk på norsk, men pchać i ciągnąć på polsk. Ordene uttales forresten "pehatsj" og "siångnånsj". Ja, polsk høres, ironisk nok, ut som kinesisk. Når man skal gjøre sin entré på et sted med en dør, er det nøyaktig 50% sjanse for å velge riktig. Dersom instruksen ikke står på dørhåndtaket, er det skyv eller trekk - the choice is yours. For meg er dette som en russisk rulett hvor jeg alltid taper. Til og med i Norge slet jeg med dørene, selv om det sto klart og tydelig med blokkbokstaver hva jeg skulle gjøre og IKKE gjøre. Men jeg tok meg sammen, og lærte meg det etter hvert. Det ble da kar av meg også.

Nok en gang står jeg ansikt til ansikt mot den samme utfordringen. Men jeg har bestemt meg, dette skal jeg lære på polsk også! For hvor mange ganger har jeg snublet fra dør til dør i Bialystok og gjort den samme feilen? Det gjelder for eksempel på skolen, biblioteket, i frisørsalongen, og i butikken. Listen er uendelig lang og pinlig. Kort oppsummert:

pchać i ciągnąć

Push eller skyv, og pull eller trekk. Make your choice.

Å se Norge utenfra: PART III

Å se Norge utenfra er en trilogi som skal gi andre perpektiver på norske debattsaker. Tro meg, for å se vårt lille langstrakte land utenfra - så må man bokstavelig talt gjøre det. Tredje og siste del handler om samfunnsdeltakelse. Annen del (om lukkede innvandrermiljøer) kan leses her.

Mediene er viktige informasjonskanaler for å kunne orientere seg i samfunnet. Gjennom aviser, TV, radio, og Internett får du kunngjøringer, nyheter og ikke minst viktig kunnskap om samfunnet du lever i. Samfunnsdebatten innehar også en sentral posisjon i informasjonsstrømmen. Dersom du ikke følger med på eller deltar i samfunnsdebatten, kan det råke ille ut for deg. Det lærte vi på Journalisthøgskolen i Oslo. I løpet av de to årene på HiO leste jeg tre papiraviser hver eneste dag. Studentaviser, ukesmagasiner, nettaviser og TV kom i tillegg.

Men nå bor jeg ikke lenger i Oslo, jeg bor faktisk ikke lenger i Norge heller, men i den delen av verden som blir omtalt som "utlandet". Her om dagen tenkte jeg hvor lite jeg vet om hva som er snakkiser og ikke i Bialystok. Det forbauset meg, som har studert journalistikk, at polske medier ikke eksisterer i min verden. Skjer det et drap et kvartal unna der jeg bor, vet jeg ingenting om det. Er det en ransbølge (for en klisjé) på gang, vet jeg nok ikke det før jeg blir ranet selv. Men at Madrugada-vokalist Sivert Høyem og kompisen hans stjal en flaske rødvin fra Iggy Pop på Bukta-festivalen i Tromsø i fjor sommer, det vet jeg.

Men som vanlig rammer forandringer fotballen. Jeg har ikke sett Premier League siden Canal+ kjøpte rettighetene, men nå får jeg heller ikke sett RBK-kampene i Tippeligaen. Men flere av studentene i de andre trinnene har parabol med norske TV-kanaler. Når jeg en vakker dag bor i en egen leilighet, skal jeg også kjøpe meg parabol med kanaler for å føle meg mer hjemme i Norge. Det er utrolig hvor glad man blir av å se på NRK, TV2 og TVNorge(!) når man bor i utlandet. Reklamene sluker man også så lenge de er norske. Men jeg får bare krysse fingrene for at beboerne i borettslagene ikke går sammen om å nekte oss utlendninger å ha parabol fordi det ødelegger "utsikten". Selvfølgelig skal man gjøre som alle andre, og se på polske kanaler når man har valgt å bo i Polen. Hørt den før?

For å slippe unna skrekken har jeg begynt å kjøpe den polske avisen Rzeczpopolita hver lørdag. Når jeg spaserer hjemover med avisen i hånden føler jeg meg allerede bittelitt integrert. Men hemmeligheten er at jeg bare er ute etter NY Times-bilaget, det samme som tidligere fulgte med Dagsavisen (den eneste grunnen til å lese den avisen).

Staram się!

På norsk: Jeg prøver! Og hva gjør jeg med den polske avisen? Jeg prøver å lese noen ord, skjønner ingenting, og så går den rett i søpla.

Kebab lekarz

BEITESKIFTE: Spranget er stort fra Bislett Kebab i Oslo til Dr. Kebab i Bialystok.

Eller kebabdoktor på norsk. Det begynner å bli mørkt. I horisonten reiser tvillingtårnene seg mot den polske kveldshimmelen - jeg er snart hjemme. Helt siden pre-courses (forkurs i realfag) i fjor september, har vi gjort narr av det lille blikkskuret ved siden av de to kommunistblokkene som utgjør dorm. Noen eksempler: "Du kommer til å dø hvis du spiser her, haha" eller "En kjapp kebab betyr en lang natt på do, hoho".

På fasaden mot bilveien kan man skimte navnet DR KEBAB på et matt, lysegrønt skilt. Det er vanligvis stengt, men ikke i kveld. Det må være skjebnen. Livsmottoet til ei god venninne av meg lyder slikt: ALT MÅ PRØVES. Riktignok ikke helt min stil, men magen vil så gjerne ha påfyll etter en treningsøkt på treningsstudioet Multifit (Punjabis andre hjem). Desperat som jeg er, lar jeg meg lokke inn i den røde, semifjongete stuen som lyser opp hele nabolaget. Jeg går fram til disken, tar en kjapp titt på menyen som står én meter til venstre i vinduskarmen , og bestiller en stor kebab.

- Poproszę kebab duży.
- Are you sure? It is XXL.

Enda en "polskbremse" tenker jeg, og ser på mannen bak disken som lager en stor halvsirkel med hendene. Jeg tror han prøver å vise meg hvor diger kebaben hans er. Jeg ser med store, forvirrede øyne på ham, og sier jeg er veldig sulten. Han rister på hodet, og henter et pitabrød på størrelse med en duża pizzę (stor pizza). Jeg gir opp, og bestiller en kebab mały (liten kebab) i stedet for. Kebabdoktoren smiler fornøyd, og går endelig på bakrommet for å tilberede det siste måltidet eller "dødsfarsen" om du vil.

Mens jeg venter på maten, synger Freddie Mercury og Queen fra stereoanlegget: "Who wants to live forever?".

Bon appétit!

Poniedziałek

Eller mandag på norsk. Klokken har nettopp passert 09:14. Jeg sitter krumbøyd og hypnotisert over histologi-boken foran meg. En hånd berører høyreskulderen min før hjernen begynner å forestille seg dansende ribosomer på bordplaten.

Punjabi: Hei, lenge siden sist.
Vito: Åh, hei du.
Punjabi: Savnet deg i går på MSN.
Vito: Hehe, jeg er ikke så ofte på lenger.
Punjabi: Sjekk dette da, 800 kg i beinpress.
Vito: Wow, legg ut videoen på YouTube da.
Punjabi: Jeg har gjort det. Søk på "Punjabi goes crazy in polish gym".

Internasjonalisering

På kjøkkenet i 4. etg. på dorm i påskeferien:

V: Hello, I'm Vidar.
Pa: Excuse me? Can you repeat, please?
V: Viiidaaar.
Pa: What?
V: Okey...V.I.D.A.R.
Pa: Aha, I come from Bari, Italia. I call you Vito.
Vito: Like in Vito Corleone?
Pa: Yes, of course!
Vito: Hahahaha!

To og et halvt pinlig øyeblikk senere:

Vito: I know about a football team in Bari.
Pa: Yes, our team is good for sure, but I like AC Milan too. Who do you support?
Vito: My team is Rosenborg. Do you know about Rosenborg from Trondheim?
Pa: Si, San Siro in 1996. I remember Baresi and Rossi couldn't stop this guy...
Vito: Heggem.
Pa: Si, I mean yes. Oh my god, I cried so much that night.

Å se Norge utenfra: PART II

Å se Norge utenfra er en trilogi som skal gi andre perpektiver på norske debattsaker. Tro meg, for å se vårt lille langstrakte land utenfra - så må man bokstavelig talt gjøre det. Del to handler om lukkede innvandrermiljøer. Første del (om språk) kan leses her.

Det tar heldigvis bare et kvarter å gå fra dorm til skolen. I 15 lange minutter blir jeg eksponert for den polske befolkningen og det polske samfunnet. Blikkene treffer meg som haglskur. Det de ser er en velkledd og sikkert veldig rik student fra utlandet. Og det jeg ser er at alle stirrer på meg. Ingen av delene er sanne, synet kan bedra. Men samtidig er det også alt jeg rekker å vise i løpet av min korte skolevei, hvor jeg går som en ekte nordmann. Det vil si raskt fremad med blikket festet til et Soria Moria-slott bak snøkledde tinder langt framfor meg.

Når jeg endelig har nådd Branicki Palace, Białystoks egen lille Versailles, møter jeg mine medstudenter fra Norge og Sverige - og ei fra Canada. Vi har ikke vært så flinke til å snakke engelsk, fordi det er så mye lettere å uttrykke seg på norsk eller svensk.

På de lange skoledagene henger jeg så å si bare med svensker og nordmenn som går på English Division, universitetets internasjonale medisinprogram. På fritiden likeså, med unntak av noen smågale, men flinke kakebakende franskmenn. Det går mest i en blanding mellom norsk og svensk (svorsk) her på dorm, og ytterst sjelden polsk - bare når vi kødder og banner. Vi spiser, trener og drar ut sammen. Aller helst i så store grupper at vi både tar over, og overdøver lokalbefolkningen på utestedet. Noen ganger leier vi også lokaler til våre utskeiende skandinaviske fester. Vår kjære svorsk har vi selvfølgelig rett til å snakke i all offentlighet, det er naturlig for oss, uansett hvor hen i verden vi befinner oss. Vi er høylytte, lager mye leven, lever godt, og drikker masse - akkurat som hjemme.

Det er ikke lenge til 17. mai-feiring i Białystok, men noen lurer på å dra til hovedstaden Warszawa i år - for der er det enda flere nordmenn enn her. Vår egen nissefest i fjor med norsk julegrøt med mandel i, norske julesanger og gløgg, var en stor suksess. 17. mai også. Samtlige håper begge disse arrangementene blir enda større og bedre for hvert år som går. Vi har kommet for å bli!

Selv om Polen også er et europeisk land med europeiske tradisjoner, spiser vi og kjøper mat som ligner mest på vår egen. De mest "ekstreme" tar med seg eller får tilsendt "eksotiske" matvarer som norsk brunost, melkesjokolade, pinnekjøtt, og Stabburets leverpostei hjemmefra. Ei studievenninne fikk t.o.m norsk brød da hun fikk besøk fra Norge. Polsk mat er ikke så ille, jeg har smakt det ved noen få anledninger (i regi av skolen). Men jeg likte det ikke - kanskje smaksløkene ikke har blitt helt polske ennå. Norsk mat er jo best, ikke sant!?

Proszę mi pomóc!

På norsk: Vær så snill og hjelp meg! Jeg jobber fortsatt med saken.

Et offer for markedsføring

VARENE: Som belønning for å ha konvertert fra Blue Heaven til E, fikk jeg en fin musematte og to vareprøver. Gratis!

Jeg har gått tom for tøymykner. Favoritten luktet "blue heaven", og tjente meg og fillene mine vel og godt. Jeg står foran hyllene med 20 ulike tøymyknere med 20 ulike dufter - alt fra polsk granbar til tropisk mango. Mine øyne skanner rekkene etter den blå flasken med Blue Heaven. Jeg rekker å skru av korken, inhalere (for å forsikre meg om dette er gode varer), og skru på korken igjen. I min venstre øyekrok ser jeg en ung, pen dame som vender seg mot meg og sier noe på polsk. Hun er en smilende brunette med bluse og skjørt, eh...brown heaven?

Etter noen pinlige sekunder oppfatter jeg at hun prøver å si at hvis jeg kjøper den tøymykneren som står ved siden, får jeg med noe hun holder i hendene GRATIS! Det sistnevnte ordet hørte jeg i det minste. Jeg uttrykker meg på gebrokkent polsk at min himmelblåe favoritt er billigere, men hun smiler bare enda bredere, og sier jeg burde gå for merket E. Og hvis jeg kjøper E-tøymykneren får jeg noe gratis.

Jeg tenker meg om. Hva har jeg å tape på å betale 1 zł (= 2,21 NOK) mer for et tilsvarende produkt, og samtidig få noe gratis med på kjøpet? Og det beste av alt, jeg gjør henne glad også, fordi hun føler at hun mestrer jobben sin, og dermed øker jeg hennes lykke og selvfølelse også. Kanskje hun liker meg? Og kanskje vi kommer til å gifte oss? Selv om E kan være en forkortelse for den lange listen av radioaktive e-stoffer som produktet inneholder, sier jeg bare blankt: OK, og smiler vennlig. Jeg kjøper produktet med glede.

På vei mot kassen tenker jeg: hva skjedde? Og så går det opp for meg. Jeg er blitt et nytt offer for markedsføring. Jada, jeg var et altfor lett bytte!

Segregation party @ Utopia

Noen solstråler klarer å passere rullegardinene mine på denne vanlige lørdagsmorgenen. Jeg har sovet godt og lenge, klokken har passert 13. Utrolig nok klarer jeg å forflytte meg til biblioteket for å lese anatomi. Klærne lukter røyk. Gårsdagens fest på Club Utopia var helt ålreit.

Det var åpning av The White Room, et navn som står i stil med dets reelle funksjon. Tidligere var det et usynlig skille mellom studenter fra English Division og polakker. I går slo Club Utopia og foreningen Taste of Bialystok (ToB) på stortromma, og laget en egen VIP-seksjon på klubben. Det var et opphøyd platå hvor bare gjester som hadde forhåndsbestilt bord kunne "chille", og samtidig være "fancy" og "cool" med sin sprudlende sjampanje. Er ikke det fantastisk?

"ToB brings a totally new fascinating concept to the night life in Bialystok. With Exclusive Music and White Elegant Atmosphere we will promise you a night you never experinced before...!" - copy and paste fra Facebook-invitasjonen.

Som ventet var den hvite delen av Utopia et sted hvor så å si alle de norske og svenske studentene samlet seg. Men denne gangen var det et fysisk skille i form av to vakter, en stor og en liten. Ja, undertegnede ble møtt av den lilles arm da han skulle gå og hilse på klassekameratene sine. Forrige fest på Utopia (utopia beyr forresten det ideelle samfunn) var mye bedre etter min mening. Da var merkelappen integration party. Kanskje var det på tide med et segregation party denne gangen?

Et offer for telefonterror

1 ubesvart anrop står det på mobilen min, og nummeret har jeg ikke i telefonboken heller. Men det er definitivt polsk. Jeg tenker det kan være noen jeg kjenner som har ringt, så jeg går og kjøper et nytt Orange kontantkort til 25 zl på dagligvarebutikken, Opałek. Jeg ringer tilbake, men ingen svarer, så jeg sender heller en melding og sier hvem jeg er. Det ante meg ikke at jeg skulle bli et offer for telefonterror i dag.

Så tikker det inn 5-10 meldinger i løpet av en halvtime. Fra ulike telefonnumre - på polsk. Jeg gjør så godt jeg kan, og spør de klassekameratene som kan polsk om hva som står i meldingene. Det er ingen jeg kjenner, så jeg lar være å svare. I de to neste timene ringer telefonen med intervaller på 1-3 minutter. Den ene gangen er det en dame som babler i vei på polsk, den neste er det to jenter på 12 år som snakker med hverandre - og til meg tror jeg. Jeg forstår ikke et kvekk og sier: "wrong number", og legger på. Så er det en ny telefonterrorist som ringer og er helt stille før han/hun bryter kontakten. Den personen ville vel bare høre stemmen min antar jeg. Når jeg endelig legger fra meg telefonen ringer damen igjen, så deretter småjentene. Og sånn fortsetter det.

Men språk er makt, og den makten besitter min polsktalende klassekamerat, Gabriel. Jeg vet ikke hva han gjorde, men nå er det ingen som ringer lenger. Alt er normalt igjen. Han reddet dagen.

Bloody Friday

EASY KILLS: Disse tøffe svenskene var gode skyteskiver. Foto: Gabriel

Dagen startet riktignok med en anatomi-leksjon om blant annet rektum, men det tok seg opp da vi fikk se ferske specimens (prøver) av tykktarmen (wow!). Fettprojeksjonene på tykktarmen heter omental appendices på engelsk, og de ser ut som små, gule utvekster. Da jeg holdt den bløte biologiske massen mellom hendene, tenkte jeg på scenen i Saving Private Ryan der soldaten ligger på slagmarken med tarmutfall. Ikke et pent syn.

Denne fredagen var den obligatoriske gymtimen ekstraordinær. Vi ble en stor gjeng som dro til en paintballbane i retning utenfor byen (30 zl med taxi). Helt siden forrige uke hadde klassen planlagt en Norge vs. Sverige paintball-match, fordi svenskene så seg lei av å stadig tape i fotball. Situasjonen har vært anspent (som man ville sagt på Urix på NRK1), og den verbale krigen ble ført på både mail, MSN, og face to face. Men i går kom endelig dagen hvor vi nordmenn fikk sjansen til å ta igjen for Unionen (1814-1905) - og ABBA.

Realiteten innhentet selvfølgelig motstanderne, og slik måtte det gå. Svenskene ble skutt én etter én som hjelpesløse forvillede tamkaniner i skogen. De som trakk seg tilbake til den forlatte låven holdt ikke ut lenge. Jeg lå i dekning 10 meter unna på grunn av tung beskytning. Men så begynte lyden av skuddsalvene å gå over til hyling, skriking og jamring. I paintball finnes ingen nåde. Svenskene ble beseiret. Tre ganger på rad. Heller ikke et pent syn, men alt er vel lov i paintball og kjærlighet?

Fra i dag av kaller svenskene fredag den 11. april 2008 for Bloody Friday. Kanskje blir det skrevet triste svenske visesanger om nederlaget i framtiden også. For Norge vant Slaget om Białystok - eller Battle of the White Slopes oversatt til engelsk. Nå sitter de her på dorm med blåmerker på armer, bein og rumper, og spiller Quake III Arena - deres siste fristed for seier og ære. Kanskje neste kamp mellom Norge og Sverige blir på PC? Anyway, vi knuse dæm læll. Men det viktigste var at alle hadde det gøy. Bra innsats, gutter og jenter!

Å se Norge utenfra: PART I

Å se Norge utenfra er en trilogi som skal gi andre perpektiver på norske debattsaker. Tro meg, for å se vårt lille langstrakte land utenfra - så må man bokstavelig talt gjøre det. Første del handler om språkopplæring.

Jeg studerer i Białystok, en liten by Nord-Øst i Polen. Slik det ser ut nå skal jeg bo her i minst seks år. Det er lenge det - tatt i betraktning at det kreves 7 års oppholdelse for å bli norsk statsborger.

Snart begynner min åttende måned her. Jeg synes polsk er et svært vanskelig språk, så jeg kan ikke mer enn "butikkpolsk", og begynner noen å snakke til meg hører jeg bare en grøt med sz-, cz- og dz-lyder. En real treningsøkt for kjeven og tungen. Vi har hatt språkundervisning to ganger i uken siden første skoledag, men det går sent, selv om jeg er 23 og ikke 40 år. Hele det første halvåret fikk jeg hodepine etter en dobbeltime med polsk-leksjoner, men det går bedre nå. Å lære enda et språk når man snakker flere flytende skal gå greit har jeg lært. Spesielt hvis det nye språket ikke ligner på noen av de tre andre. Yeah right!!!

Språk er makt, og det er irriterende hvor maktesløs du er når du vet togkonduktøren tok en slant for mye, og du kan ikke diskutere fordi han ikke snakker engelsk - eller fordi du ikke snakker polsk. Man lærer språket best ved å snakke med innfødte sies det. Polakkene ler av oss eller sier: "co?" som betyr "hva?" eller indirekte oversatt: "hæh?" når vi prøver å si noen enkle fraser. Forleden lærte vår kjære polsklærer, Basia, oss en frase som vi skal si hvis folk ler:

Proszę nie śmiać się ze mnie!

På norsk: Vær så snill og ikke le av meg! Ja, jeg jobber med saken.

Vår og sånn

En fransk medisinstudentinne på utveksling, Coraline, inspirerte meg til å ta bilder. Jeg fikk se noen flotte bilder hun hadde tatt med et billig kompaktkamera, Nikon Coolpix 2100, som var hakket dårligere enn mitt ødelagte Canon Ixus 400 fra 2002-2003. Hun styrker min mening om at fotografen er viktigere enn utstyret. Så jeg droppet SLR og slo til med et $100 kamera kjøpt på ebay.com, et rødfarget Samsung Digimax S73. Perfekt for party og ferie.

Slutt på sykehusdrama!?

Denne dagen måtte komme. Jeg har sluttet å se på Grey's Anatomy.

Den 10. januar 2008 kom episode nummer 11 (sesong 4) av den populære TV-serien Grey's Anatomy ut. Da hadde det gått over én måned siden episode 10, som kom i begynnelsen av desember. Jeg nølte litt med å laste ned episoden, men gjorde det likevel fordi jeg skulle se skvipet i fellesskap med noen medstudenter. Ja, vi studerer tross alt medisin. Siden har det vært STOPP.

Det var akkurat denne glorifiseringen av legeyrket som gjorde at jeg begynte å følge med på hvordan nyutdannede Meredith Grey skulle jobbe og spesialisere seg som kirurg på Seattle Grace Hospital. Hele første sesong så jeg i løpet av to-tre sommerdager i 2006. Deretter ble hver episode av sesong 2 ukens høydepunkt i lang tid framover. Jeg var hektet.

Men så kom sesong 3, og det var lenger ikke sykehusdrama, men bare drama. McDreamy, McSteamy, The Vet...hvem vet? Det er ingen tvil om at Grey's Anatomy er laget for jenter, serien ble vist mens Frustrerte fruer (den ultimate jente-serien ved siden av Sex og singelliv) hadde pause. Men det var noe med settingen og alle de dramatiske hendelsene (i hvert fall de kliniske) som lokket meg. Hele sesong 3 var såpeserie i medisinsk forpakning, det rant over av ikke-klinisk drama. Etter hvert ble Grey's Anatomy en ukentlig rutine, noe jeg måtte komme meg gjennom. Jeg var jo fortsatt hektet.

Så kom vendepunktet, og kanskje også redningen. Manusforfatterne i Hollywood streiket som kjent, og da ble det slutt på amerikanske TV-serier for en stund. Mønsteret ble brutt - det var OVER - jeg var endelig fri.

PS! Neste episode kommer 28. april!