VIKTIG MØTE: Jeg benyttet ambassadør Knut Hauges (i midten) skolebesøk til å fortelle min historie. "Det er det verste jeg har hørt" sa han om møtet vårt.
Jeg sitter i rullestol for første gang i mitt liv. En ambulansesjåfør triller meg inn til legevakten som ligger langt fra sentrum. Spjelken blir nøysomt løsnet fra foten, men det gjør uhyre vondt nå som adrenalinen har tatt slutt. Den unge legen gjør en umiskjennelig grimase når han ser min helt feilvridde fot.
V: It doesn't look good?
Polsk lege: No, not good.
V: Oh shit...
Jeg hyler i smerte når han noen minutter senere grovreponerer med en rutinert og rask bevegelse. The French guys er allerede på plass for å hjelpe meg, og venter i korridoren. Sammen blir vi kjørt til The Sniadecki Regional Hospital in Białystok, hvor en finere reponering venter. Denne husker jeg ikke noe av pga. narkosen, men ifølge mine venner var jeg rimelig høy, hehe.
TISSETRENGT: Å komme seg på do er ikke helt det samme lenger. FOTO: Adnan
Dagen etter våkner jeg fortumlet opp som korridorpasient. Foten er gipset, og jeg får servert melk med kaffe og en meget sparsommelig suppe. Bare timer tidligere så jeg masse hat i ansiktene rundt meg, men nå ser jeg vennlighet, sympati og nysgjerrighet. Selv om sykesøstrene ikke kan ett eneste ord engelsk, kommer vi langt med kroppsspråket, og de gir meg topp behandling. Jeg legger fort merke til at livet innenfor sykehusets vegger er helt forskjellig fra livet utenfor. Det var som natt og dag.
POLSK HÅNDVERK: En solid skrue ble boret inn for å holde sammen tibia og fibula.
Senere blir jeg flyttet til et annet rom, som jeg deler med 7 andre menn. Standarden er naturligvis ikke tipp topp, og sengene ligger tett inntil hverandre - uten forheng. Privatliv er ikke-eksisterende, men jeg er glad jeg fortsatt lever, og tilpasser meg fort. Og jeg får besøk i løpet av den uka jeg var innlagt, masse besøk faktisk. Og med så mye besøk følger det enda mer snacks og godteri. Etter hvert ble det så mye at mine romkamerater sikkert ble råmisunnelige på meg.
Risikoen for trombose og medfølgende blodpropp gjorde det vanskelig å reise hjem til Trondheim for å operere. Dermed kunne jeg like godt ligge under kniven i Polen, og håpe på det beste. Selv om beskjeden var lokalbedøvelse fra midjen og ned, husker jeg bare kirurgen (som jeg fikk kalle "Pete") som sa "don't worry" på Borat-engelsk før han sydde sammen båndene og kjørte en stor skrue gjennom beinet mitt. Men om operasjonen var vellykket, får jeg vel ikke vite før jeg skal på kontroll på St. Olavs hospital i neste uke.
