Et offer for markedsføring

VARENE: Som belønning for å ha konvertert fra Blue Heaven til E, fikk jeg en fin musematte og to vareprøver. Gratis!

Jeg har gått tom for tøymykner. Favoritten luktet "blue heaven", og tjente meg og fillene mine vel og godt. Jeg står foran hyllene med 20 ulike tøymyknere med 20 ulike dufter - alt fra polsk granbar til tropisk mango. Mine øyne skanner rekkene etter den blå flasken med Blue Heaven. Jeg rekker å skru av korken, inhalere (for å forsikre meg om dette er gode varer), og skru på korken igjen. I min venstre øyekrok ser jeg en ung, pen dame som vender seg mot meg og sier noe på polsk. Hun er en smilende brunette med bluse og skjørt, eh...brown heaven?

Etter noen pinlige sekunder oppfatter jeg at hun prøver å si at hvis jeg kjøper den tøymykneren som står ved siden, får jeg med noe hun holder i hendene GRATIS! Det sistnevnte ordet hørte jeg i det minste. Jeg uttrykker meg på gebrokkent polsk at min himmelblåe favoritt er billigere, men hun smiler bare enda bredere, og sier jeg burde gå for merket E. Og hvis jeg kjøper E-tøymykneren får jeg noe gratis.

Jeg tenker meg om. Hva har jeg å tape på å betale 1 zł (= 2,21 NOK) mer for et tilsvarende produkt, og samtidig få noe gratis med på kjøpet? Og det beste av alt, jeg gjør henne glad også, fordi hun føler at hun mestrer jobben sin, og dermed øker jeg hennes lykke og selvfølelse også. Kanskje hun liker meg? Og kanskje vi kommer til å gifte oss? Selv om E kan være en forkortelse for den lange listen av radioaktive e-stoffer som produktet inneholder, sier jeg bare blankt: OK, og smiler vennlig. Jeg kjøper produktet med glede.

På vei mot kassen tenker jeg: hva skjedde? Og så går det opp for meg. Jeg er blitt et nytt offer for markedsføring. Jada, jeg var et altfor lett bytte!

Et offer for telefonterror

1 ubesvart anrop står det på mobilen min, og nummeret har jeg ikke i telefonboken heller. Men det er definitivt polsk. Jeg tenker det kan være noen jeg kjenner som har ringt, så jeg går og kjøper et nytt Orange kontantkort til 25 zl på dagligvarebutikken, Opałek. Jeg ringer tilbake, men ingen svarer, så jeg sender heller en melding og sier hvem jeg er. Det ante meg ikke at jeg skulle bli et offer for telefonterror i dag.

Så tikker det inn 5-10 meldinger i løpet av en halvtime. Fra ulike telefonnumre - på polsk. Jeg gjør så godt jeg kan, og spør de klassekameratene som kan polsk om hva som står i meldingene. Det er ingen jeg kjenner, så jeg lar være å svare. I de to neste timene ringer telefonen med intervaller på 1-3 minutter. Den ene gangen er det en dame som babler i vei på polsk, den neste er det to jenter på 12 år som snakker med hverandre - og til meg tror jeg. Jeg forstår ikke et kvekk og sier: "wrong number", og legger på. Så er det en ny telefonterrorist som ringer og er helt stille før han/hun bryter kontakten. Den personen ville vel bare høre stemmen min antar jeg. Når jeg endelig legger fra meg telefonen ringer damen igjen, så deretter småjentene. Og sånn fortsetter det.

Men språk er makt, og den makten besitter min polsktalende klassekamerat, Gabriel. Jeg vet ikke hva han gjorde, men nå er det ingen som ringer lenger. Alt er normalt igjen. Han reddet dagen.