Det klør i beina!

FOTBALLDILLA: RBK slo VIF 2-1 på Lerkendal stadion i går. Oh yeah!

Jeg elsker fotball. Og jeg gledet meg til å spille på løkka igjen med gamle kompiser i sommer. Men jeg kan ikke spille fotball nå. Hva gjør man da?

Jeg ser på fotball. Og mine øyne har aldri vært eksponert for så mye fotball i løpet av en sommer før. Jeg har blant annet sett EM-fotball, OL-fotball, Rosenborg, Brann, Stabæk, Tippeligaen, Adeccoligaen, 2. divisjon, 3. divisjon, Premier League, Championship, Ligacup, Primera Division, Bundesliga, UEFA-cup, Champions League-kvalifisering, Super Cup, kvinnefotball og barnefotball.

Jeg studerer fotball. Spillestiler, teknikker, taktikker, tippekuponger, kommentarer, intervjuer, og treninger. Men det hjelper ikke fordi jeg har til gode å spille ball. Og fram til da vil det fortsatt klø like mye i beina.

Den store dagen!

Fire uker igjen med gips!

DYPTSITTENDE STING: Å grave opp sting var ikke noe særlig behagelig!

På tirsdag fikk jeg skiftet gips (fra lilla til gul!), og tatt nye røntgenbilder av min skrekkskade, som Dagbladet.no ville kalt det. Wilfred Bouma, jeg vet hvordan du har det!

En ny sykepleier fikk høre historien min, jeg tror snart alle på ortopedisk poliklinikk på St. Olavs vet hvem jeg er nå, haha. Uansett, så var det visst problemer med en hudnerve på foten min. Området fra stortåa og oppover er dovent og prikker når jeg tar på det. Overlegen fortalte meg at nerven kunne ha blitt kuttet under min første operasjon, som ble gjennomført i Polen. Hvis jeg ikke får tilbake følelsen etter 1-2 år, så er nok nerven død. Dersom det er tilfellet, vil jeg bokstavelig talt miste ballfølelsen for alltid :P


HUDNERVEN: Etter all sannsynlighet er det en gren av superficial fibular nerve som er kuttet. Correct me if I am wrong! :P

Insomnia, paranoia og en vellykket operasjon

SMILEFJES: Jeg rakk å ta en bit før jeg oppdaget sykepleierens dekor.

Etter å ha gått under jorden i to uker, titter jeg fram igjen, og ser at verden egentlig ikke er så ille. Sola skinner og regnet...eh...regner i Trondheim. Og ellers er jeg meget takknemlig for TV og Family Guy. Da den tredje operasjonen var overstått, snudde kirurgene seg mot en helt våken Vidar og sa:

- Nå er den helt bra.

De ga meg ikke narkose denne gangen, og snakket med anastesissykepleieren under hele operasjonen. Hodetelefoner og musikk takket jeg nei til, og ville heller lytte til lyden av overlegen (han er faktisk er polsk) som tok ut den "gamle" platen og satte inn en ny. Så nå har jeg ti og ikke sju skruer i beinet. Og smertene etter operasjonen(e) har jeg dempet med dette vidundermiddelet, Pinex Forte.

Jeg skal inn til kontroll neste uke, og hvem vet hva framtiden bringer?


BLODIG: Denne gangen var det ikke like lett å stoppe blødningene.

Alle gode ting er tre

V: Hallo.
St. Olav: Hei, vi har sett på røntgenbildene, og vi mener ankelen din ikke er optimal.
V: Å?
St. Olav: Ja, den andre operasjonen var bedre enn den første, men du kommer ikke til å være fornøyd etterpå. Vi vil operere enda en gang.
V: Flott.
St. Olav: Men dette blir ikke gjort før etter helgen, fordi det er fullt på avdelingen. Vi ringer deg på mandag.
V: OK, betyr det at jeg kan slutte å faste? Og spise igjen?
St. Olav: Bare spis og drikk du.
V: Jippi!

Jalla jalla!

ET RIKTIG DILEMMA: Ja, hva ville DU ha valgt da? Tenkte meg det ja. Produktet til venstre er forresten en gave fra "Den kjipe gjengen".

Jeg møter opp kvart over sju i tredje etasje på sykehuset. Krykkearmene mine verker, jeg er sulten, tørst og trøtt. Samtidig ser overlegen på avdelingen sammen med 15 andre ortopeder på røntgenbilder av Vidar Trans ankel. Jaså, hva skal de gjøre med dette da?

En snill og søt sykepleier, Hilde, har plassert meg i en seng langs korridorveggen. Ikke akkurat VIP, men der ligger jeg og smådøser og drømmer om hamburgere. I mellomtiden har overlegen bestemt seg for å åpne foten min enda en gang, og vise hvordan man gjør ting i Norge. En ortoped skumper litt bråkjekt borti meg og sier:

- Operasjonen i Polen var litt JALLA! Vi opererer deg på nytt.

Før jeg rekker å stille noen spørsmål om mitt livs andre kirurgiske inngrep, kjører en portør meg ned til operasjonssalen. Jeg får en grønn dusjhette på hodet, en sprøyte, og en oksygenmaske. De nevner også noe om intubering, og....når jeg åpner øynene igjen, ser jeg en enda søtere sykepleier som smiler, og visker meg i øret:

- Du er ferdig. Klokken er 15.30, nå får du litt morfin.

Vips! I løpet av min lille blund, har de rukket å sette inn en metallplate og skrudd inn sju skruer i leggbeinet mitt.


MADE IN NORWAY: I Norge har man råd til mer enn en skrue.


ARR PÅ ARR: Jeg får håpe arr blir trendy en gang i framtiden.

Men historien stopper ikke her. Det viser seg at overlegen og teamet hans ikke er helt fornøyd med resultatet. Kanskje må jeg operere enda en gang. Men alle gode ting er jo tre...

- Dette er ikke godt nok

UNDER GIPSEN: Tror jeg telte 15 sting.

Legen på St. Olavs hospital ringte meg tidlig i morges, og sa:

- Dette er ikke godt nok. Ankelgaffelen din er fortsatt skjev, og vi vil operere på nytt for at du skal slippe plager senere.

Og i Polen sa de: "The surgery was VERY successful"...

Peace out...og ønsk meg lykke til. Kommer tilbake med mer x-)

Incident "Białystok": PART III

Den 08.06.08 ble jeg og to medstudenter angrepet av en gruppe polske nynazister/hooligans på en offentlig visning av EM-kampen Tyskland - Polen. Dette er tredje del og siste del av serien, annen del kan leses her.


VIKTIG MØTE: Jeg benyttet ambassadør Knut Hauges (i midten) skolebesøk til å fortelle min historie. "Det er det verste jeg har hørt" sa han om møtet vårt.

Jeg sitter i rullestol for første gang i mitt liv. En ambulansesjåfør triller meg inn til legevakten som ligger langt fra sentrum. Spjelken blir nøysomt løsnet fra foten, men det gjør uhyre vondt nå som adrenalinen har tatt slutt. Den unge legen gjør en umiskjennelig grimase når han ser min helt feilvridde fot.

V: It doesn't look good?
Polsk lege: No, not good.
V: Oh shit...

Jeg hyler i smerte når han noen minutter senere grovreponerer med en rutinert og rask bevegelse. The French guys er allerede på plass for å hjelpe meg, og venter i korridoren. Sammen blir vi kjørt til The Sniadecki Regional Hospital in Białystok, hvor en finere reponering venter. Denne husker jeg ikke noe av pga. narkosen, men ifølge mine venner var jeg rimelig høy, hehe.


TISSETRENGT: Å komme seg på do er ikke helt det samme lenger. FOTO: Adnan

Dagen etter våkner jeg fortumlet opp som korridorpasient. Foten er gipset, og jeg får servert melk med kaffe og en meget sparsommelig suppe. Bare timer tidligere så jeg masse hat i ansiktene rundt meg, men nå ser jeg vennlighet, sympati og nysgjerrighet. Selv om sykesøstrene ikke kan ett eneste ord engelsk, kommer vi langt med kroppsspråket, og de gir meg topp behandling. Jeg legger fort merke til at livet innenfor sykehusets vegger er helt forskjellig fra livet utenfor. Det var som natt og dag.


POLSK HÅNDVERK: En solid skrue ble boret inn for å holde sammen tibia og fibula.

Senere blir jeg flyttet til et annet rom, som jeg deler med 7 andre menn. Standarden er naturligvis ikke tipp topp, og sengene ligger tett inntil hverandre - uten forheng. Privatliv er ikke-eksisterende, men jeg er glad jeg fortsatt lever, og tilpasser meg fort. Og jeg får besøk i løpet av den uka jeg var innlagt, masse besøk faktisk. Og med så mye besøk følger det enda mer snacks og godteri. Etter hvert ble det så mye at mine romkamerater sikkert ble råmisunnelige på meg.

Risikoen for trombose og medfølgende blodpropp gjorde det vanskelig å reise hjem til Trondheim for å operere. Dermed kunne jeg like godt ligge under kniven i Polen, og håpe på det beste. Selv om beskjeden var lokalbedøvelse fra midjen og ned, husker jeg bare kirurgen (som jeg fikk kalle "Pete") som sa "don't worry" på Borat-engelsk før han sydde sammen båndene og kjørte en stor skrue gjennom beinet mitt. Men om operasjonen var vellykket, får jeg vel ikke vite før jeg skal på kontroll på St. Olavs hospital i neste uke.

Incident "Białystok": PART II

Den 08.06.08 ble jeg og to medstudenter angrepet av en gruppe polske nynazister/hooligans på en offentlig visning av EM-kampen Tyskland - Polen. Dette er annen del av serien, første del kan leses her.


TWISTED: "Break a leg" pleier Nina å si til meg...it's done!

Ja, vi er for sene. Her er utdrag fra forklaringen jeg ga til Policja Białystok (politiet i Białystok). Oversatt fra polsk til engelsk av autorisert tolk.



Etter fem minutter kom politibilen med 4-5 konstabler som roet ned situasjonen. Sikkerhetsvaktene begynte å arbeide for fullt (de gjorde ingenting da vi ble angrepet). Men det sto fortsatt 50 skallete menn med hettegenser (for å skjule ansiktene sine) rundt oss med morderblikk. Noen la ikke skjul på hvor fornøyde de var med innsatsen, og sa: "nice" til hverandre, mens andre bare ventet på en ny mulighet til å ta oss. Jeg følte meg ikke trygg, siden jeg ikke kunne løpe dersom det ble opprør og skinheads vs. politi. Vi fikk heller ikke gå noen sted, politiet sa alt var under kontroll - de var tross alt bevæpnet.

"Jeg følte meg ikke trygg."

Etter 40 minutter kommer ambulansen, og jeg blir fraktet til et sykehus utenfor byen. Der får jeg endelig legehjelp til "godfoten".


RØNTGEN: Prosessen med å ta av skoa var mildt sagt smertefull.


ANKELBRUDD: Fibula (leggbeinet) ble knekt i to, og båndene i ankelleddet revet sønder.

I politirapporten står det at ingen av de 500 menneskene som var der så noe, og at det ikke var noen vakter til stede. This is Poland...

To be continued...

Incident "Białystok": PART I

Den 08.06.08 ble jeg og to medstudenter angrepet av en gruppe polske nynazister/hooligans på en offentlig visning av EM-kampen Tyskland - Polen.


LØVENS HULE: Bildet er tatt noen få minutter før vi blir angrepet av polske nynazister/skinheads.

Ordet "biały" betyr hvit på polsk, og Białystok betyr "hvit skråning". Da jeg ankom byen med kofferten og gitarkassa i september i fjor, ante jeg ikke at hvit makt eller white power sto så sterkt her. Og i hvert fall ikke at det skulle bli et så stort problem i min studiehverdag.

Mitt første møte med nynazismen i Øst-Polen var rett utenfor studenthuset ei uke etterpå. Da var det en ung, skallet mann med skinnjakke, militærbukse og militærstøvler som så meg og noen klassekamerater fra den andre siden av veien. Som en moderne nazi-skinhead/bonehead hilset han med en innlært "Sieg Heil"-bevegelse og ropte: WHITE POWER!

Dette var midt på lyse dagen, han var alene, og noe mer skjedde ikke. Som fersk førsteårsstudent var jeg mer opptatt av studiene, og brydde meg ikke mer om det. Noen dager senere rusler jeg som vanlig gjennom parken som omgir Branicki Palace. Klokken er 20, og Babyshambles' nye album er på øret. Denne gangen blir jeg stoppet av fire skallete gutter i 16-20 års alderen. De spør på gebrokkent engelsk om hva jeg synes om WHITE POWER, og gir meg en knyttneve i kjakan. Jeg løper - de løper etter. Jeg er heldigvis rask på labben.

Siden park-episoden har jeg vært forsiktig, og ikke gått alene på kvelden. Jeg har sjelden vært ute, og dersom jeg er ute er jeg aldri full. Og alltid med mange fra English Division, altså stort sett norske og svenske medstudenter fra alle de fire trinnene.

For snart to uker siden så jeg første omgang av EM-kampen Tyskland - Polen i kjelleren på studenthuset. Vi får høre at kampen vises på storskjerm ute, og at det er masse mennesker og god atmosfære der. På stillingen 1-0 til Tyskland til pause, bestemmer vi oss for å gå dit og sjekke ut stedet. Når vi kommer fram går det ikke mange minutter før en stor gruppe mennesker på tribunen ser oss og roper:

Ku Klux Klan! Ku Klux Klan! Ku Klux Klan!

Ropene etterfølges av matchende apelyder, og varierte kommentarer på polsk. Vi skygger unna, men det er for sent...

Mama, I'm coming home!

KRØPLING: Nå forstår jeg hvor viktig det er med handikapp-vennlige bygninger!

Den siste tiden har vært ekstraordinær, og mitt første skoleår i Polen endte dessverre med brukket bein og hovent hjerte. Et uheldig møte med polske nynazister/hooligans, gjør at sommerplanene går i vasken. Men nå er jeg i hvert fall hjemme i Trondheim igjen.


ANKELBRUDD: Fibula (leggbeinet) ble knekt i to, og båndene i ankelleddet revet sønder.

Den fortapte sønn er kommet tilbake!

(to be continued...)