Oppdatering!

ULIKE METODER: Til venstre er en ankelbrudd-operasjon etter polsk standard, og til høyre en norsk. Bedøm selv.

I skrivende stund er det bare 11 dager igjen til min knallgule gips med blå såle skal tas av. Jeg må innrømme at jeg er rimelig lei av å hoppe rundt med kunstbandasje på foten nå. Det er ikke særlig praktisk. Her om dagen var jeg fristet til å klø meg under foten og stakk inn en kulepenn for å tilfredstille de understimulerte nervene mine. Og gjett hva? Jeg glemte å ta av toppen på pennen slik at den lå igjen inni gipsen. Det tok ikke mer enn én time å få den blå plastikkbiten ut igjen.

To uker etter at gipsen er fjernet, blir syndesmoses-skruen (den største på røntgenbildet), som holder beinene tibia og fibula sammen, tatt ut. Da er vi i begynnelsen av september, og først da kan opptreningen/rehabiliteringen starte. Det blir bra...PEACE OUT.

Fire uker igjen med gips!

DYPTSITTENDE STING: Å grave opp sting var ikke noe særlig behagelig!

På tirsdag fikk jeg skiftet gips (fra lilla til gul!), og tatt nye røntgenbilder av min skrekkskade, som Dagbladet.no ville kalt det. Wilfred Bouma, jeg vet hvordan du har det!

En ny sykepleier fikk høre historien min, jeg tror snart alle på ortopedisk poliklinikk på St. Olavs vet hvem jeg er nå, haha. Uansett, så var det visst problemer med en hudnerve på foten min. Området fra stortåa og oppover er dovent og prikker når jeg tar på det. Overlegen fortalte meg at nerven kunne ha blitt kuttet under min første operasjon, som ble gjennomført i Polen. Hvis jeg ikke får tilbake følelsen etter 1-2 år, så er nok nerven død. Dersom det er tilfellet, vil jeg bokstavelig talt miste ballfølelsen for alltid :P


HUDNERVEN: Etter all sannsynlighet er det en gren av superficial fibular nerve som er kuttet. Correct me if I am wrong! :P

Insomnia, paranoia og en vellykket operasjon

SMILEFJES: Jeg rakk å ta en bit før jeg oppdaget sykepleierens dekor.

Etter å ha gått under jorden i to uker, titter jeg fram igjen, og ser at verden egentlig ikke er så ille. Sola skinner og regnet...eh...regner i Trondheim. Og ellers er jeg meget takknemlig for TV og Family Guy. Da den tredje operasjonen var overstått, snudde kirurgene seg mot en helt våken Vidar og sa:

- Nå er den helt bra.

De ga meg ikke narkose denne gangen, og snakket med anastesissykepleieren under hele operasjonen. Hodetelefoner og musikk takket jeg nei til, og ville heller lytte til lyden av overlegen (han er faktisk er polsk) som tok ut den "gamle" platen og satte inn en ny. Så nå har jeg ti og ikke sju skruer i beinet. Og smertene etter operasjonen(e) har jeg dempet med dette vidundermiddelet, Pinex Forte.

Jeg skal inn til kontroll neste uke, og hvem vet hva framtiden bringer?


BLODIG: Denne gangen var det ikke like lett å stoppe blødningene.

Alle gode ting er tre

V: Hallo.
St. Olav: Hei, vi har sett på røntgenbildene, og vi mener ankelen din ikke er optimal.
V: Å?
St. Olav: Ja, den andre operasjonen var bedre enn den første, men du kommer ikke til å være fornøyd etterpå. Vi vil operere enda en gang.
V: Flott.
St. Olav: Men dette blir ikke gjort før etter helgen, fordi det er fullt på avdelingen. Vi ringer deg på mandag.
V: OK, betyr det at jeg kan slutte å faste? Og spise igjen?
St. Olav: Bare spis og drikk du.
V: Jippi!

Jalla jalla!

ET RIKTIG DILEMMA: Ja, hva ville DU ha valgt da? Tenkte meg det ja. Produktet til venstre er forresten en gave fra "Den kjipe gjengen".

Jeg møter opp kvart over sju i tredje etasje på sykehuset. Krykkearmene mine verker, jeg er sulten, tørst og trøtt. Samtidig ser overlegen på avdelingen sammen med 15 andre ortopeder på røntgenbilder av Vidar Trans ankel. Jaså, hva skal de gjøre med dette da?

En snill og søt sykepleier, Hilde, har plassert meg i en seng langs korridorveggen. Ikke akkurat VIP, men der ligger jeg og smådøser og drømmer om hamburgere. I mellomtiden har overlegen bestemt seg for å åpne foten min enda en gang, og vise hvordan man gjør ting i Norge. En ortoped skumper litt bråkjekt borti meg og sier:

- Operasjonen i Polen var litt JALLA! Vi opererer deg på nytt.

Før jeg rekker å stille noen spørsmål om mitt livs andre kirurgiske inngrep, kjører en portør meg ned til operasjonssalen. Jeg får en grønn dusjhette på hodet, en sprøyte, og en oksygenmaske. De nevner også noe om intubering, og....når jeg åpner øynene igjen, ser jeg en enda søtere sykepleier som smiler, og visker meg i øret:

- Du er ferdig. Klokken er 15.30, nå får du litt morfin.

Vips! I løpet av min lille blund, har de rukket å sette inn en metallplate og skrudd inn sju skruer i leggbeinet mitt.


MADE IN NORWAY: I Norge har man råd til mer enn en skrue.


ARR PÅ ARR: Jeg får håpe arr blir trendy en gang i framtiden.

Men historien stopper ikke her. Det viser seg at overlegen og teamet hans ikke er helt fornøyd med resultatet. Kanskje må jeg operere enda en gang. Men alle gode ting er jo tre...

Borte bra, hjemme best

PÅ SØLVFAT: Ja, det er godt å være hjemme i trygge Norge igjen.


GIPS ART: Hva har man lillesøstre til? Nice.

Å se Norge utenfra: PART II

Å se Norge utenfra er en trilogi som skal gi andre perpektiver på norske debattsaker. Tro meg, for å se vårt lille langstrakte land utenfra - så må man bokstavelig talt gjøre det. Del to handler om lukkede innvandrermiljøer. Første del (om språk) kan leses her.

Det tar heldigvis bare et kvarter å gå fra dorm til skolen. I 15 lange minutter blir jeg eksponert for den polske befolkningen og det polske samfunnet. Blikkene treffer meg som haglskur. Det de ser er en velkledd og sikkert veldig rik student fra utlandet. Og det jeg ser er at alle stirrer på meg. Ingen av delene er sanne, synet kan bedra. Men samtidig er det også alt jeg rekker å vise i løpet av min korte skolevei, hvor jeg går som en ekte nordmann. Det vil si raskt fremad med blikket festet til et Soria Moria-slott bak snøkledde tinder langt framfor meg.

Når jeg endelig har nådd Branicki Palace, Białystoks egen lille Versailles, møter jeg mine medstudenter fra Norge og Sverige - og ei fra Canada. Vi har ikke vært så flinke til å snakke engelsk, fordi det er så mye lettere å uttrykke seg på norsk eller svensk.

På de lange skoledagene henger jeg så å si bare med svensker og nordmenn som går på English Division, universitetets internasjonale medisinprogram. På fritiden likeså, med unntak av noen smågale, men flinke kakebakende franskmenn. Det går mest i en blanding mellom norsk og svensk (svorsk) her på dorm, og ytterst sjelden polsk - bare når vi kødder og banner. Vi spiser, trener og drar ut sammen. Aller helst i så store grupper at vi både tar over, og overdøver lokalbefolkningen på utestedet. Noen ganger leier vi også lokaler til våre utskeiende skandinaviske fester. Vår kjære svorsk har vi selvfølgelig rett til å snakke i all offentlighet, det er naturlig for oss, uansett hvor hen i verden vi befinner oss. Vi er høylytte, lager mye leven, lever godt, og drikker masse - akkurat som hjemme.

Det er ikke lenge til 17. mai-feiring i Białystok, men noen lurer på å dra til hovedstaden Warszawa i år - for der er det enda flere nordmenn enn her. Vår egen nissefest i fjor med norsk julegrøt med mandel i, norske julesanger og gløgg, var en stor suksess. 17. mai også. Samtlige håper begge disse arrangementene blir enda større og bedre for hvert år som går. Vi har kommet for å bli!

Selv om Polen også er et europeisk land med europeiske tradisjoner, spiser vi og kjøper mat som ligner mest på vår egen. De mest "ekstreme" tar med seg eller får tilsendt "eksotiske" matvarer som norsk brunost, melkesjokolade, pinnekjøtt, og Stabburets leverpostei hjemmefra. Ei studievenninne fikk t.o.m norsk brød da hun fikk besøk fra Norge. Polsk mat er ikke så ille, jeg har smakt det ved noen få anledninger (i regi av skolen). Men jeg likte det ikke - kanskje smaksløkene ikke har blitt helt polske ennå. Norsk mat er jo best, ikke sant!?

Proszę mi pomóc!

På norsk: Vær så snill og hjelp meg! Jeg jobber fortsatt med saken.

Bloody Friday

EASY KILLS: Disse tøffe svenskene var gode skyteskiver. Foto: Gabriel

Dagen startet riktignok med en anatomi-leksjon om blant annet rektum, men det tok seg opp da vi fikk se ferske specimens (prøver) av tykktarmen (wow!). Fettprojeksjonene på tykktarmen heter omental appendices på engelsk, og de ser ut som små, gule utvekster. Da jeg holdt den bløte biologiske massen mellom hendene, tenkte jeg på scenen i Saving Private Ryan der soldaten ligger på slagmarken med tarmutfall. Ikke et pent syn.

Denne fredagen var den obligatoriske gymtimen ekstraordinær. Vi ble en stor gjeng som dro til en paintballbane i retning utenfor byen (30 zl med taxi). Helt siden forrige uke hadde klassen planlagt en Norge vs. Sverige paintball-match, fordi svenskene så seg lei av å stadig tape i fotball. Situasjonen har vært anspent (som man ville sagt på Urix på NRK1), og den verbale krigen ble ført på både mail, MSN, og face to face. Men i går kom endelig dagen hvor vi nordmenn fikk sjansen til å ta igjen for Unionen (1814-1905) - og ABBA.

Realiteten innhentet selvfølgelig motstanderne, og slik måtte det gå. Svenskene ble skutt én etter én som hjelpesløse forvillede tamkaniner i skogen. De som trakk seg tilbake til den forlatte låven holdt ikke ut lenge. Jeg lå i dekning 10 meter unna på grunn av tung beskytning. Men så begynte lyden av skuddsalvene å gå over til hyling, skriking og jamring. I paintball finnes ingen nåde. Svenskene ble beseiret. Tre ganger på rad. Heller ikke et pent syn, men alt er vel lov i paintball og kjærlighet?

Fra i dag av kaller svenskene fredag den 11. april 2008 for Bloody Friday. Kanskje blir det skrevet triste svenske visesanger om nederlaget i framtiden også. For Norge vant Slaget om Białystok - eller Battle of the White Slopes oversatt til engelsk. Nå sitter de her på dorm med blåmerker på armer, bein og rumper, og spiller Quake III Arena - deres siste fristed for seier og ære. Kanskje neste kamp mellom Norge og Sverige blir på PC? Anyway, vi knuse dæm læll. Men det viktigste var at alle hadde det gøy. Bra innsats, gutter og jenter!

Å se Norge utenfra: PART I

Å se Norge utenfra er en trilogi som skal gi andre perpektiver på norske debattsaker. Tro meg, for å se vårt lille langstrakte land utenfra - så må man bokstavelig talt gjøre det. Første del handler om språkopplæring.

Jeg studerer i Białystok, en liten by Nord-Øst i Polen. Slik det ser ut nå skal jeg bo her i minst seks år. Det er lenge det - tatt i betraktning at det kreves 7 års oppholdelse for å bli norsk statsborger.

Snart begynner min åttende måned her. Jeg synes polsk er et svært vanskelig språk, så jeg kan ikke mer enn "butikkpolsk", og begynner noen å snakke til meg hører jeg bare en grøt med sz-, cz- og dz-lyder. En real treningsøkt for kjeven og tungen. Vi har hatt språkundervisning to ganger i uken siden første skoledag, men det går sent, selv om jeg er 23 og ikke 40 år. Hele det første halvåret fikk jeg hodepine etter en dobbeltime med polsk-leksjoner, men det går bedre nå. Å lære enda et språk når man snakker flere flytende skal gå greit har jeg lært. Spesielt hvis det nye språket ikke ligner på noen av de tre andre. Yeah right!!!

Språk er makt, og det er irriterende hvor maktesløs du er når du vet togkonduktøren tok en slant for mye, og du kan ikke diskutere fordi han ikke snakker engelsk - eller fordi du ikke snakker polsk. Man lærer språket best ved å snakke med innfødte sies det. Polakkene ler av oss eller sier: "co?" som betyr "hva?" eller indirekte oversatt: "hæh?" når vi prøver å si noen enkle fraser. Forleden lærte vår kjære polsklærer, Basia, oss en frase som vi skal si hvis folk ler:

Proszę nie śmiać się ze mnie!

På norsk: Vær så snill og ikke le av meg! Ja, jeg jobber med saken.

The Deported

Om to timer sitter jeg på et tog som fører meg til Gardermoen, Oslo. Når jeg setter meg på flyet som skal fly meg til det nye og ukjente, er det ingen vei tilbake. Jeg reiser til Polen for å bli lege. Bak meg blir Norge bare fjernere og fjernere. Minnene fra hjembyen Trondheim og forrige studieby, Oslo, sitter fremdeles godt. Er det tid for å gi slipp på disse, og lage rom for nye minner? Hva venter meg i Øst-Europa? Det er hva denne bloggen skal handle om. Ved hjelp av vår tids hypermoderne sosiale nettverk på Verdensveven skal dere der hjemme få et innblikk i det dramaet som skal utspille seg i Bialystok, Polen. Og sist, men ikke minst: hvordan i all verden skal dette gå? To be continued...