En skrue løs

Den store dagen!

Fire uker igjen med gips!

DYPTSITTENDE STING: Å grave opp sting var ikke noe særlig behagelig!

På tirsdag fikk jeg skiftet gips (fra lilla til gul!), og tatt nye røntgenbilder av min skrekkskade, som Dagbladet.no ville kalt det. Wilfred Bouma, jeg vet hvordan du har det!

En ny sykepleier fikk høre historien min, jeg tror snart alle på ortopedisk poliklinikk på St. Olavs vet hvem jeg er nå, haha. Uansett, så var det visst problemer med en hudnerve på foten min. Området fra stortåa og oppover er dovent og prikker når jeg tar på det. Overlegen fortalte meg at nerven kunne ha blitt kuttet under min første operasjon, som ble gjennomført i Polen. Hvis jeg ikke får tilbake følelsen etter 1-2 år, så er nok nerven død. Dersom det er tilfellet, vil jeg bokstavelig talt miste ballfølelsen for alltid :P


HUDNERVEN: Etter all sannsynlighet er det en gren av superficial fibular nerve som er kuttet. Correct me if I am wrong! :P

Insomnia, paranoia og en vellykket operasjon

SMILEFJES: Jeg rakk å ta en bit før jeg oppdaget sykepleierens dekor.

Etter å ha gått under jorden i to uker, titter jeg fram igjen, og ser at verden egentlig ikke er så ille. Sola skinner og regnet...eh...regner i Trondheim. Og ellers er jeg meget takknemlig for TV og Family Guy. Da den tredje operasjonen var overstått, snudde kirurgene seg mot en helt våken Vidar og sa:

- Nå er den helt bra.

De ga meg ikke narkose denne gangen, og snakket med anastesissykepleieren under hele operasjonen. Hodetelefoner og musikk takket jeg nei til, og ville heller lytte til lyden av overlegen (han er faktisk er polsk) som tok ut den "gamle" platen og satte inn en ny. Så nå har jeg ti og ikke sju skruer i beinet. Og smertene etter operasjonen(e) har jeg dempet med dette vidundermiddelet, Pinex Forte.

Jeg skal inn til kontroll neste uke, og hvem vet hva framtiden bringer?


BLODIG: Denne gangen var det ikke like lett å stoppe blødningene.

Alle gode ting er tre

V: Hallo.
St. Olav: Hei, vi har sett på røntgenbildene, og vi mener ankelen din ikke er optimal.
V: Å?
St. Olav: Ja, den andre operasjonen var bedre enn den første, men du kommer ikke til å være fornøyd etterpå. Vi vil operere enda en gang.
V: Flott.
St. Olav: Men dette blir ikke gjort før etter helgen, fordi det er fullt på avdelingen. Vi ringer deg på mandag.
V: OK, betyr det at jeg kan slutte å faste? Og spise igjen?
St. Olav: Bare spis og drikk du.
V: Jippi!

Jalla jalla!

ET RIKTIG DILEMMA: Ja, hva ville DU ha valgt da? Tenkte meg det ja. Produktet til venstre er forresten en gave fra "Den kjipe gjengen".

Jeg møter opp kvart over sju i tredje etasje på sykehuset. Krykkearmene mine verker, jeg er sulten, tørst og trøtt. Samtidig ser overlegen på avdelingen sammen med 15 andre ortopeder på røntgenbilder av Vidar Trans ankel. Jaså, hva skal de gjøre med dette da?

En snill og søt sykepleier, Hilde, har plassert meg i en seng langs korridorveggen. Ikke akkurat VIP, men der ligger jeg og smådøser og drømmer om hamburgere. I mellomtiden har overlegen bestemt seg for å åpne foten min enda en gang, og vise hvordan man gjør ting i Norge. En ortoped skumper litt bråkjekt borti meg og sier:

- Operasjonen i Polen var litt JALLA! Vi opererer deg på nytt.

Før jeg rekker å stille noen spørsmål om mitt livs andre kirurgiske inngrep, kjører en portør meg ned til operasjonssalen. Jeg får en grønn dusjhette på hodet, en sprøyte, og en oksygenmaske. De nevner også noe om intubering, og....når jeg åpner øynene igjen, ser jeg en enda søtere sykepleier som smiler, og visker meg i øret:

- Du er ferdig. Klokken er 15.30, nå får du litt morfin.

Vips! I løpet av min lille blund, har de rukket å sette inn en metallplate og skrudd inn sju skruer i leggbeinet mitt.


MADE IN NORWAY: I Norge har man råd til mer enn en skrue.


ARR PÅ ARR: Jeg får håpe arr blir trendy en gang i framtiden.

Men historien stopper ikke her. Det viser seg at overlegen og teamet hans ikke er helt fornøyd med resultatet. Kanskje må jeg operere enda en gang. Men alle gode ting er jo tre...

- Dette er ikke godt nok

UNDER GIPSEN: Tror jeg telte 15 sting.

Legen på St. Olavs hospital ringte meg tidlig i morges, og sa:

- Dette er ikke godt nok. Ankelgaffelen din er fortsatt skjev, og vi vil operere på nytt for at du skal slippe plager senere.

Og i Polen sa de: "The surgery was VERY successful"...

Peace out...og ønsk meg lykke til. Kommer tilbake med mer x-)

Incident "Białystok": PART III

Den 08.06.08 ble jeg og to medstudenter angrepet av en gruppe polske nynazister/hooligans på en offentlig visning av EM-kampen Tyskland - Polen. Dette er tredje del og siste del av serien, annen del kan leses her.


VIKTIG MØTE: Jeg benyttet ambassadør Knut Hauges (i midten) skolebesøk til å fortelle min historie. "Det er det verste jeg har hørt" sa han om møtet vårt.

Jeg sitter i rullestol for første gang i mitt liv. En ambulansesjåfør triller meg inn til legevakten som ligger langt fra sentrum. Spjelken blir nøysomt løsnet fra foten, men det gjør uhyre vondt nå som adrenalinen har tatt slutt. Den unge legen gjør en umiskjennelig grimase når han ser min helt feilvridde fot.

V: It doesn't look good?
Polsk lege: No, not good.
V: Oh shit...

Jeg hyler i smerte når han noen minutter senere grovreponerer med en rutinert og rask bevegelse. The French guys er allerede på plass for å hjelpe meg, og venter i korridoren. Sammen blir vi kjørt til The Sniadecki Regional Hospital in Białystok, hvor en finere reponering venter. Denne husker jeg ikke noe av pga. narkosen, men ifølge mine venner var jeg rimelig høy, hehe.


TISSETRENGT: Å komme seg på do er ikke helt det samme lenger. FOTO: Adnan

Dagen etter våkner jeg fortumlet opp som korridorpasient. Foten er gipset, og jeg får servert melk med kaffe og en meget sparsommelig suppe. Bare timer tidligere så jeg masse hat i ansiktene rundt meg, men nå ser jeg vennlighet, sympati og nysgjerrighet. Selv om sykesøstrene ikke kan ett eneste ord engelsk, kommer vi langt med kroppsspråket, og de gir meg topp behandling. Jeg legger fort merke til at livet innenfor sykehusets vegger er helt forskjellig fra livet utenfor. Det var som natt og dag.


POLSK HÅNDVERK: En solid skrue ble boret inn for å holde sammen tibia og fibula.

Senere blir jeg flyttet til et annet rom, som jeg deler med 7 andre menn. Standarden er naturligvis ikke tipp topp, og sengene ligger tett inntil hverandre - uten forheng. Privatliv er ikke-eksisterende, men jeg er glad jeg fortsatt lever, og tilpasser meg fort. Og jeg får besøk i løpet av den uka jeg var innlagt, masse besøk faktisk. Og med så mye besøk følger det enda mer snacks og godteri. Etter hvert ble det så mye at mine romkamerater sikkert ble råmisunnelige på meg.

Risikoen for trombose og medfølgende blodpropp gjorde det vanskelig å reise hjem til Trondheim for å operere. Dermed kunne jeg like godt ligge under kniven i Polen, og håpe på det beste. Selv om beskjeden var lokalbedøvelse fra midjen og ned, husker jeg bare kirurgen (som jeg fikk kalle "Pete") som sa "don't worry" på Borat-engelsk før han sydde sammen båndene og kjørte en stor skrue gjennom beinet mitt. Men om operasjonen var vellykket, får jeg vel ikke vite før jeg skal på kontroll på St. Olavs hospital i neste uke.