Et offer for telefonterror

1 ubesvart anrop står det på mobilen min, og nummeret har jeg ikke i telefonboken heller. Men det er definitivt polsk. Jeg tenker det kan være noen jeg kjenner som har ringt, så jeg går og kjøper et nytt Orange kontantkort til 25 zl på dagligvarebutikken, Opałek. Jeg ringer tilbake, men ingen svarer, så jeg sender heller en melding og sier hvem jeg er. Det ante meg ikke at jeg skulle bli et offer for telefonterror i dag.

Så tikker det inn 5-10 meldinger i løpet av en halvtime. Fra ulike telefonnumre - på polsk. Jeg gjør så godt jeg kan, og spør de klassekameratene som kan polsk om hva som står i meldingene. Det er ingen jeg kjenner, så jeg lar være å svare. I de to neste timene ringer telefonen med intervaller på 1-3 minutter. Den ene gangen er det en dame som babler i vei på polsk, den neste er det to jenter på 12 år som snakker med hverandre - og til meg tror jeg. Jeg forstår ikke et kvekk og sier: "wrong number", og legger på. Så er det en ny telefonterrorist som ringer og er helt stille før han/hun bryter kontakten. Den personen ville vel bare høre stemmen min antar jeg. Når jeg endelig legger fra meg telefonen ringer damen igjen, så deretter småjentene. Og sånn fortsetter det.

Men språk er makt, og den makten besitter min polsktalende klassekamerat, Gabriel. Jeg vet ikke hva han gjorde, men nå er det ingen som ringer lenger. Alt er normalt igjen. Han reddet dagen.

Bloody Friday

EASY KILLS: Disse tøffe svenskene var gode skyteskiver. Foto: Gabriel

Dagen startet riktignok med en anatomi-leksjon om blant annet rektum, men det tok seg opp da vi fikk se ferske specimens (prøver) av tykktarmen (wow!). Fettprojeksjonene på tykktarmen heter omental appendices på engelsk, og de ser ut som små, gule utvekster. Da jeg holdt den bløte biologiske massen mellom hendene, tenkte jeg på scenen i Saving Private Ryan der soldaten ligger på slagmarken med tarmutfall. Ikke et pent syn.

Denne fredagen var den obligatoriske gymtimen ekstraordinær. Vi ble en stor gjeng som dro til en paintballbane i retning utenfor byen (30 zl med taxi). Helt siden forrige uke hadde klassen planlagt en Norge vs. Sverige paintball-match, fordi svenskene så seg lei av å stadig tape i fotball. Situasjonen har vært anspent (som man ville sagt på Urix på NRK1), og den verbale krigen ble ført på både mail, MSN, og face to face. Men i går kom endelig dagen hvor vi nordmenn fikk sjansen til å ta igjen for Unionen (1814-1905) - og ABBA.

Realiteten innhentet selvfølgelig motstanderne, og slik måtte det gå. Svenskene ble skutt én etter én som hjelpesløse forvillede tamkaniner i skogen. De som trakk seg tilbake til den forlatte låven holdt ikke ut lenge. Jeg lå i dekning 10 meter unna på grunn av tung beskytning. Men så begynte lyden av skuddsalvene å gå over til hyling, skriking og jamring. I paintball finnes ingen nåde. Svenskene ble beseiret. Tre ganger på rad. Heller ikke et pent syn, men alt er vel lov i paintball og kjærlighet?

Fra i dag av kaller svenskene fredag den 11. april 2008 for Bloody Friday. Kanskje blir det skrevet triste svenske visesanger om nederlaget i framtiden også. For Norge vant Slaget om Białystok - eller Battle of the White Slopes oversatt til engelsk. Nå sitter de her på dorm med blåmerker på armer, bein og rumper, og spiller Quake III Arena - deres siste fristed for seier og ære. Kanskje neste kamp mellom Norge og Sverige blir på PC? Anyway, vi knuse dæm læll. Men det viktigste var at alle hadde det gøy. Bra innsats, gutter og jenter!

Å se Norge utenfra: PART I

Å se Norge utenfra er en trilogi som skal gi andre perpektiver på norske debattsaker. Tro meg, for å se vårt lille langstrakte land utenfra - så må man bokstavelig talt gjøre det. Første del handler om språkopplæring.

Jeg studerer i Białystok, en liten by Nord-Øst i Polen. Slik det ser ut nå skal jeg bo her i minst seks år. Det er lenge det - tatt i betraktning at det kreves 7 års oppholdelse for å bli norsk statsborger.

Snart begynner min åttende måned her. Jeg synes polsk er et svært vanskelig språk, så jeg kan ikke mer enn "butikkpolsk", og begynner noen å snakke til meg hører jeg bare en grøt med sz-, cz- og dz-lyder. En real treningsøkt for kjeven og tungen. Vi har hatt språkundervisning to ganger i uken siden første skoledag, men det går sent, selv om jeg er 23 og ikke 40 år. Hele det første halvåret fikk jeg hodepine etter en dobbeltime med polsk-leksjoner, men det går bedre nå. Å lære enda et språk når man snakker flere flytende skal gå greit har jeg lært. Spesielt hvis det nye språket ikke ligner på noen av de tre andre. Yeah right!!!

Språk er makt, og det er irriterende hvor maktesløs du er når du vet togkonduktøren tok en slant for mye, og du kan ikke diskutere fordi han ikke snakker engelsk - eller fordi du ikke snakker polsk. Man lærer språket best ved å snakke med innfødte sies det. Polakkene ler av oss eller sier: "co?" som betyr "hva?" eller indirekte oversatt: "hæh?" når vi prøver å si noen enkle fraser. Forleden lærte vår kjære polsklærer, Basia, oss en frase som vi skal si hvis folk ler:

Proszę nie śmiać się ze mnie!

På norsk: Vær så snill og ikke le av meg! Ja, jeg jobber med saken.

Vår og sånn

En fransk medisinstudentinne på utveksling, Coraline, inspirerte meg til å ta bilder. Jeg fikk se noen flotte bilder hun hadde tatt med et billig kompaktkamera, Nikon Coolpix 2100, som var hakket dårligere enn mitt ødelagte Canon Ixus 400 fra 2002-2003. Hun styrker min mening om at fotografen er viktigere enn utstyret. Så jeg droppet SLR og slo til med et $100 kamera kjøpt på ebay.com, et rødfarget Samsung Digimax S73. Perfekt for party og ferie.

Slutt på sykehusdrama!?

Denne dagen måtte komme. Jeg har sluttet å se på Grey's Anatomy.

Den 10. januar 2008 kom episode nummer 11 (sesong 4) av den populære TV-serien Grey's Anatomy ut. Da hadde det gått over én måned siden episode 10, som kom i begynnelsen av desember. Jeg nølte litt med å laste ned episoden, men gjorde det likevel fordi jeg skulle se skvipet i fellesskap med noen medstudenter. Ja, vi studerer tross alt medisin. Siden har det vært STOPP.

Det var akkurat denne glorifiseringen av legeyrket som gjorde at jeg begynte å følge med på hvordan nyutdannede Meredith Grey skulle jobbe og spesialisere seg som kirurg på Seattle Grace Hospital. Hele første sesong så jeg i løpet av to-tre sommerdager i 2006. Deretter ble hver episode av sesong 2 ukens høydepunkt i lang tid framover. Jeg var hektet.

Men så kom sesong 3, og det var lenger ikke sykehusdrama, men bare drama. McDreamy, McSteamy, The Vet...hvem vet? Det er ingen tvil om at Grey's Anatomy er laget for jenter, serien ble vist mens Frustrerte fruer (den ultimate jente-serien ved siden av Sex og singelliv) hadde pause. Men det var noe med settingen og alle de dramatiske hendelsene (i hvert fall de kliniske) som lokket meg. Hele sesong 3 var såpeserie i medisinsk forpakning, det rant over av ikke-klinisk drama. Etter hvert ble Grey's Anatomy en ukentlig rutine, noe jeg måtte komme meg gjennom. Jeg var jo fortsatt hektet.

Så kom vendepunktet, og kanskje også redningen. Manusforfatterne i Hollywood streiket som kjent, og da ble det slutt på amerikanske TV-serier for en stund. Mønsteret ble brutt - det var OVER - jeg var endelig fri.

PS! Neste episode kommer 28. april!