Sobota

ALL IN: Jeg er pokerhai i Dr. Zaks drømmer...

Eller lørdag på norsk. Jeg sitter på sengekanten og sjekker mailen. Whoopz, jeg glemte visst å logge meg av MSN i går.

På MSN:
Dr. Zak: jag drömde om at alla i klassen spelte poker och du var den eneste som gikk vidare frå vårt bord efter at du gikk all-in!
V: LOL
Dr. Zak: aa, du vann över alla som hade all in, och vidare till nästa bord. Men jag vaknade och hann inte se om du vann hela turneringen eller inte.
V: Roligt, veldig roligt!
Dr. Zak: :)

Nede for telling

SENGELIGGENDE: To paracetamol og en mobiltelefon får tiden til å gå.

Over 39 i feber
ekte knock-out på meg
Ja, jeg streber
med tarmene som har floket seg

Dommeren teller til 10
Kom igjen nå, min kropp!
Men allerede på 9
har jeg gitt opp

En ubehagelig oppdagelse

ROMPEPASTA: Illustrasjon av rektum (tverrsnitt) fra Netter's Atlas of Human Anatomy (t.v), og foto av "rektumformet" makaroni (t.h).

Er dette en konspiratorisk spøk fra verdens pastaprodusenter? Ler de seg halvt i hjel når de ser oss spise deres rektumpasta? Har jeg nå erklært meg som sinnsyk i full offentlighet? Dette er nemlig ikke første gangen jeg ser en anatomisk struktur i maten jeg spiser. Før osteologi-prøven i fjor, så jeg et tverrsnitt av høyre kneskål i en pannekake. Ja, med en rund lateral meniscus til høyre for en oval medial meniscus (meniskene).

Dette trodde jeg var ille helt inntil i kveld. Som vanlig leser jeg anatomi på mandagene, og ante fred og ingen fare. Jeg har tilfeldigvis bladd opp på feil side i atlaset, altså på rektum, og ikke mannlige kjønnsorganer som vi skal ha om i morgen. Så begynner jeg å spise min makaroni, mens jeg hører på Feeder - Love Pollution, som er inne i sin andre time på "repeat".

Til min store forferdelse (og overraskelse), legger jeg sammen én og én når jeg stikker gaffelen i maten. De to siste bildene på netthinnen min stemmer ufrivillig godt overens, og jeg gjør den store oppdagelsen. Rektum + pasta = sant!

The copy guy

XEROGRAF: Kopimannen "in action". Copy that?

Hver bidige dag går jeg forbi et 10 kvm stort rom hvor det står Lam-Soon på døra, et navn som også bevisstgjør den subtile og merkelige forbindelsen mellom polsk og kinesisk. Her holder "copy guy" eller kopimannen til. Vanligvis går jeg forbi med New Order - True Faith på øret, og kanskje sier jeg "dzien dobre" (god dag) hvis han en sjelden gang står rett oppi fjeset mitt. Det finnes forresten to varianter av copy guy, en tykk og en tynn. De bytter på arbeidet, men når det koker og køen er lang, hjelper de hverandre.

- Jeg heter Roman, sier den tynne, og skriver navnet sitt med tydelige bokstaver på en hvit papirlapp.

Roman (som i bok) startet forretningen allerede i 1991, like etter Sovjetunionens fall. Den gang holdt butikken til i sentrum. Men i 1996 så Roman et større fortjeneste-potensiale i det å flytte hele virksomheten til dorm. Med over 17 års erfaring, og flere millioner vellykkede kopier, mener jeg Roman med stolthet kan bære tittelen profesjonell "xerograf". Xerografi er teknologien bak en av vår tids største oppfinnelser, kopimaskinen.

Det er begrenset hva man kan uttrykke ved hjelp av kroppspråk, og med penn og papir. Når kommunikasjonen drukner midt i det baltiske hav som skiller Skandinavia og Polen, vet Roman råd. Han tar meg med på bakrommet hvor "copy lady" eller kopidamen sitter. Eva lurer på hva jeg trenger, men når hun skjønner at jeg ikke skal kopiere noe, er isen brutt. Hun er glad i å prate, og oversetter samtalen vår til Roman som for øyeblikket har stengt butikken.

- If you have any problems, just come here, OK? sier Eva til meg idet jeg takker for meg og går mot heisen.

Kebab lekarz

BEITESKIFTE: Spranget er stort fra Bislett Kebab i Oslo til Dr. Kebab i Bialystok.

Eller kebabdoktor på norsk. Det begynner å bli mørkt. I horisonten reiser tvillingtårnene seg mot den polske kveldshimmelen - jeg er snart hjemme. Helt siden pre-courses (forkurs i realfag) i fjor september, har vi gjort narr av det lille blikkskuret ved siden av de to kommunistblokkene som utgjør dorm. Noen eksempler: "Du kommer til å dø hvis du spiser her, haha" eller "En kjapp kebab betyr en lang natt på do, hoho".

På fasaden mot bilveien kan man skimte navnet DR KEBAB på et matt, lysegrønt skilt. Det er vanligvis stengt, men ikke i kveld. Det må være skjebnen. Livsmottoet til ei god venninne av meg lyder slikt: ALT MÅ PRØVES. Riktignok ikke helt min stil, men magen vil så gjerne ha påfyll etter en treningsøkt på treningsstudioet Multifit (Punjabis andre hjem). Desperat som jeg er, lar jeg meg lokke inn i den røde, semifjongete stuen som lyser opp hele nabolaget. Jeg går fram til disken, tar en kjapp titt på menyen som står én meter til venstre i vinduskarmen , og bestiller en stor kebab.

- Poproszę kebab duży.
- Are you sure? It is XXL.

Enda en "polskbremse" tenker jeg, og ser på mannen bak disken som lager en stor halvsirkel med hendene. Jeg tror han prøver å vise meg hvor diger kebaben hans er. Jeg ser med store, forvirrede øyne på ham, og sier jeg er veldig sulten. Han rister på hodet, og henter et pitabrød på størrelse med en duża pizzę (stor pizza). Jeg gir opp, og bestiller en kebab mały (liten kebab) i stedet for. Kebabdoktoren smiler fornøyd, og går endelig på bakrommet for å tilberede det siste måltidet eller "dødsfarsen" om du vil.

Mens jeg venter på maten, synger Freddie Mercury og Queen fra stereoanlegget: "Who wants to live forever?".

Bon appétit!

Internasjonalisering

På kjøkkenet i 4. etg. på dorm i påskeferien:

V: Hello, I'm Vidar.
Pa: Excuse me? Can you repeat, please?
V: Viiidaaar.
Pa: What?
V: Okey...V.I.D.A.R.
Pa: Aha, I come from Bari, Italia. I call you Vito.
Vito: Like in Vito Corleone?
Pa: Yes, of course!
Vito: Hahahaha!

To og et halvt pinlig øyeblikk senere:

Vito: I know about a football team in Bari.
Pa: Yes, our team is good for sure, but I like AC Milan too. Who do you support?
Vito: My team is Rosenborg. Do you know about Rosenborg from Trondheim?
Pa: Si, San Siro in 1996. I remember Baresi and Rossi couldn't stop this guy...
Vito: Heggem.
Pa: Si, I mean yes. Oh my god, I cried so much that night.

Vår og sånn

En fransk medisinstudentinne på utveksling, Coraline, inspirerte meg til å ta bilder. Jeg fikk se noen flotte bilder hun hadde tatt med et billig kompaktkamera, Nikon Coolpix 2100, som var hakket dårligere enn mitt ødelagte Canon Ixus 400 fra 2002-2003. Hun styrker min mening om at fotografen er viktigere enn utstyret. Så jeg droppet SLR og slo til med et $100 kamera kjøpt på ebay.com, et rødfarget Samsung Digimax S73. Perfekt for party og ferie.

Tre dager i Polen

Reisen min startet kl. 23.20 på fredagen og sluttet ikke før kl. 20.45 på lørdagen. Turen var som en vandring der flere og flere kastet seg på. Det første vi gjorde da vi ankom var å ta taxi til nærmeste McDonald's bare for moro. Snobbete drittunger? Ja.

Bussen på flyplassen i Warszawa ble til slutt overfylt med sykler, kofferter og det som var. Det skulle gå ytterligere tre timer på lappete polske veier gjennom sletter på sletter med jordbruk før vi nådde Nordøst-Polens største by, Białystok. Eller Biawyståk som det heter på polsk - et språk som jeg tror kommer til å bli et slit å lære seg.

Innkvarteringen var ikke overraskende i 10. etasje i en kommunistblokk med fin utsikt til andre kommunistblokker. Men det er bare midlertidig, om ei uke flytter jeg forhåpentligvis ned til 4. etasje.

Ellers så kan jeg nevne noen highlights så langt:

• Fikk polsk hockeysveis til 30 NOK i går.
  
• Forkurset startet i dag med enkel kjemi og en umulig fysikkprøve.
• Skolen vår er et gammelt palass og byens stolthet.

Warszawa, 01.09.07.














Branicki Palace. Białystok, 02.09.07